Skip to content

Elle, melle, boikott

18.07.08

Selvsagt kan vi boikotte. Vi må bare bli enige om hvem. Og hvordan. Og hvorfor.

Den siste du bør begynne å kjefte på, er en asiatisk taxisjåfør. Han kan kjøre rundt i en time og lete febrilsk, mens han forsikrer om at hotellet er like rundt hjørnet. Du blir sur og hissig, men dess mer du øser deg opp, dess bredere blir smilet, og dess mer inngående forsikringene om at alt skal ordne seg. Men veien til hotellet blir stort sett bare lengre og lengre dess flere skjellsord du kommer med.

Vi prøver nå å finne ut av hvem som skal kjefte på våre vegne under OL, hvordan det skal gjøres, og om det egentlig er noe vits i. Det er lett å ha sympati med hvem det enn er som ender opp med å få jobben.

Boikott a la carte

Ser man på historien, er det vanskelig for vedkommende å vite hvor han skal legge listen. Idrett er jo ikke politikk. Og OL, det ypperste innen idrett, er så upolitisk at det bare har blitt utsatt for ca fem boikotter, tre avlysinger og to terroristangrep opp gjennom årene.

På 70-tallet boikottet mange afrikanske land lekene i protest mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Riktignok var Sør-Afrika ekskludert, men landene protesterte fordi New Zealand fikk være med. Rugbylaget til New Zealand hadde nemlig spilt noen kamper i Sør-Afrika. Det er kanskje å legge listen litt høyt. Bare så opplagte eksempler som Israels kollektive seigpining av palestinerne, og Saudi-Arabias brutale undertrykkelse av halve befolkningen sin (kvinnene), ville ha ført til en salig røre av boikott og mot-boikott.

Men listen kan også legges for lavt. Noen dager før åpningsseremonien i 1968 meide Mexikanske myndigheter ned opptil tre hundre studenter som protesterte mot det autoritære styret. Ingen boikottet noe den gang, tross det legendarisk årstallet. Kanskje var regjeringene redde for å sende oppmuntrende signaler til sine egne studentopprørere.

Det går også an å være litt selektiv i sin boikott. Iran har for eksempel trekt ut deltagere fra konkurranser der de lå an til å møte en Israeler.

Nei til skredderen

Dersom man finner ut hvordan og hvor mange land man skal boikotte, er det minst like vanskelig å finne ut hvem som skal stå for gjennomføringen. IOK fører ”samtaler”, men driver ikke med boikott. Politikerne ”sier fra”, men driver ikke med boikott. Henning Warloe har ”ikke samvittighet” til å reise selv, men sender gjerne Næringsrådet avgårde. Næringsrådet på sin side har ”diskutert den alvorlige situasjonen”. Og så reiser de.

Kunstneren Allan Christensen mener utøverne bør boikotte på vegne av Det norske folk, ettersom idretten tross alt lever av statsstøtte (et noe ironisk utspill med tanke på yrkesgruppen Christensen representerer). Å kjøpe bukser som ikke er ”Made in China” er likevel uaktuelt for Christensen, ettersom han er ”prisgitt” disse varene på grunn av statens ”familieøkonomistyring”. Å gå til skredderen er for tungvint.

Barbarenes velkomstmarsj

Om vi skulle finne noen som er villige til å ta på seg jobben, så gjenstår det å se hvor mye Kina egentlig bryr seg. I Vesten ser vi på OL som verdenssamfunnets store gave til det kinesiske lederskapet. En sjanse vi har gitt dem til å komme inn i varmen og vise seg verdige en plass ved bordet. Det slår oss ikke at kommunistpartiet kan ha akkurat samme syn, men med motsatt fortegn: OL er en utstrakt hånd fra dem til oss. Her kan barbarene komme inn og oppleve Midtens Rike, og beskue storøyd dets harmoniske samfunn og ubønnhørlige marsj mot stillingen som supermakt. Dersom vi ikke benytter sjansen, kan det være det samme for dem. Det er tross alt vi som har handelsunderskuddet. Ikke de. Vi kjøper jo bukser uansett.

Grasrota

Så spørs det om den jevne kineser er enig i en slik tankegang. I debatten hører man forståsegpåere, og en del kinesere, hevde at umiddelbar full frihet ikke er det viktigste for Kinas befolkning. Først bedre livskvalitet, så stemmerett. Dette skurrer i ørene våre. Det kan ikke stemme. Det er like uforståelig som at amerikanerne gjenvalgte Bush. Eller at muslimske kvinner faktisk kan finne på å gå med sjal frivillig.

Så kan man ta en titt på det respektable demokratiet India, og det ikke fullt så respektable demokratiet Russland. Bunnløs fattigdom, langt lavere forventet levealder enn Kina, og en vel så stygg behandling av minoriteter. Det er ikke noe gøy å være kasteløs i India, eller Tsjetsjener i Russland (Det gjenstår selvsagt å se om globale ”Fri Tsjetsjenia”-opptøyer kan bøte på dette når Russland skal arrangere OL i 2014). Man kan tilgi enkelte kinesere for å tenke at det ikke er de som har kommet verst ut av det foreløpig.

Men selv om mange etniske kinesere kan leve med en slik tilnærming, hva med tibetanerne og uigurene? Kommunistpartiet har vanskeligere for å forsvare seg på dette punktet. De har ikke legitimitet til å uttale seg på vegne av okkuperte folkeslag. Boikott blir betydelig enklere å støtte. Å invadere og okkupere et land uten støtte fra FN, å ta kontroll over dets naturressurser og bruke det som en strategisk base for sitt eget militære, er ulovlig og forkastelig oppførsel. Med mindre landet heter Irak.

Same procedure..?

Forrige gang Kina åpent seg for verden, ble landet fort overmannet og pumpet så fullt av opium at det nærmest råtnet innenfra. De ydmykende tapene i opiumskrigene på 1800-tallet førte til opprør mot keiseren, med påfølgende borgerkrig og anslagsvis 20 millioner døde. Det er flere enn i konflikten vi selv freidig nok kaller 1. verdenskrig. Europeerne begrunnet sin inngripen med frihandel og markedsliberalisering.

Denne gangen har åpningen ført til økonomisk vekst. Ser man det med kommunistpartiets øyne, har det imidlertid også ført til at misunnelige rivaler oppmuntrer til opprørsk oppførsel hos minoriteter, i den grad at landet truer med å ta fyr innenfra. Europeerne begrunner sin inngripen med demokratisering og menneskerettigheter.

Kinas ledere sitter på en kruttønne, og de vet det. Samtidig ser de vestlige demokratiforkjempere komme løpende mot seg, med en brennende fakkel i hånden. Er det rart de er skeptiske?

Vår utpekte boikotter, hvem det enn blir, har litt av en jobb foran seg. Men han kan jo alltids begynne med øve seg på taxisjåførene.

( Dagbladet 04/05/08 )

Advertisements

From → Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: