Skip to content

Et Disneyland bygd av slaver

08.01.10

Et hotellrom i Dubai koster fort ti tusen kroner natten. Arbeiderne som bygger hotellene tjener en knapp tusenlapp i måneden.

Alle klokkene på flyplassen i Dubai er Rolex-klokker. De henger på alle vegger, har gullramme og sølvbakgrunn og ser egentlig litt billige ut, på en Nille-aktig måte. Men logoen er ikke til å ta feil av: Rolex. Og det er ingen grunn til å tro at de ikke er ekte.

Siden årtusenskiftet har Dubai satt standard for hemningsløs luksus. Et sted der selv dollarmilliardærer kunne kjøpe ting som viste igjen på kontoutskriften. Emiratet har sugd til seg penger, turister, investorer og arbeidere fra hele verden, og stabbet ufortrødent videre gjennom den ellers ganske skakke utviklingen i Midtøsten. Nylig tråkket byen ut i løse luften.

Gjensidig kvelertak
Det statlige gigantselskapet Dubai World ba om betalingsutsettelse på lån for nær seksti milliarder dollar. Ikke engang alt Norge har solgt av olje og gass i hele 2009 når opp i slike summer.

Tidligere har emiren selv, eller det større, styrtrike naboemiratet Abu Dhabi, åpnet kassen dersom statlige selskaper har trengt penger. Ingen av de totalt syv statene i Forenede Arabiske Emirater (FAE) har noen interesse av at lokomotivet Dubai får et frynsete rykte blant kreditorene. Men emiren har tilsynelatende ikke råd, og i Abu Dhabi er man lei av å ta regningen hver gang visakortet til lillebror er blitt overopphetet. Børser verden over tok svalestup.

Det lille emiratet eier alt fra Madame Tussauds til store supermarkedkjeder i USA. Investeringene går andre veien også: DnB Nor har investert 300 millioner dollar i FAE. Oljefondet har investert to milliarder kroner. Royal Bank of Scotland, som nylig ble reddet av britiske skattebetalere, har over ti milliarder kroner utestående. Alle har penger å tape.

Hvordan ble Dubai så viktig?

Kamel – Mercedes – kamel
Dubai var et ganske tilfeldig, innholdsløst punkt langs ørkenkysten på den arabiske halvøy. Den lokale herskerklanen Al Maktoum hadde uflaks da grensene ble trukket opp, og satt med svarteper midt oppi de andre arabernes oljelykke.

«My grandfather rode a camel, my father rode a camel, I drive a Mercedes, my son drives a Land Rover, his son will drive a Land Rover, but his son will ride a camel. »

Sitatet tilhører Rashid bin Saeed Al Maktoum, emiren som startet moderniseringen av Dubai på 1960-tallet. Han visste at landet hans kun ville være en oljenasjon i et par tiår. Middelet for å unngå en retur til ørkenvandring, var å bli servicesentralen for den gryende industrien andre steder i Gulfen.

Etter å ha slått seg opp på grunnleggende servicetilbud som havner og flyplasser, fikk Al Maktoum en viktig innsikt: Smører du tykt nok på med russisk kaviar, bryr ikke folk seg så veldig om skiven er billig kneipp. Ørkenstripen skulle bli forlystelsespark. Og park ble det.

Høyere enn Ulriken
Ute på bassengkanten i 25. etasje i en skyskraper sitter rødsvidde europeere og slurper i seg smoothie og ser ut over resten av ståltårnene. Nede på gatenivå svinser kvinnene rundt i Gucci-butikker og bruker et afrikansk statsbudsjett på oppdatering av garderoben. Mennene venter på Starbucks, med en blåbærmuffins og kaffe moccha til tjue dollar.

Byggeboomen de siste femten årene har vært enorm: Verdens høyeste bygg, Burj Dubai, som er nær to hundre meter høyere enn Ulriken. Verdens største innendørs skibakke. Verdens dyreste hotell. En palmeformet, kunstig øy, med en kystlinje på nær åtte mil. Det er omtrent som omkretsen av Askøy.

To måneder etter at finanskrisen eksploderte i fjor, med konkursen til banken Lehman Brothers, åpnet hotellet «Atlantis» på palmeøya. Festen kostet ifølge CNN 20 millioner dollar. Den skulle vise at Dubai ikke var tynget av finansverdenens naturlover. Siden den gang har det gått nedover.

50 000 i leirer
Utenfor flyplassen i Dubai står rader av flotte biler, ofte med nøkkelen i og en halvtom kaffekopp på dashbordet. Middelklasse-innflyttere har mistet jobben sin og har ikke råd til å bli værende. Med boligpriser som har falt 25% det siste året, blir det å sette igjen en uselgelig bil som en pølse i slaktetiden. Dette er likevel de heldige.

I januar ble 20. 000 sørasiatiske arbeidere fløyet ut av Dubai. Det var ikke lenger bruk for dem.

Dubai er fullstendig avhengig av underbetalte og rettsløse innvandrere. De fleste kommer fra India, Filippinene og Bangladesh. Månedslønnen til arbeiderne er ifølge International Herald Tribune på rundt tusenlappen, i et land der snittlønnen er godt over ti tusen. De bor i «arbeiderleirer» som kan huse opptil femti tusen mann.

De kan aldri få statsborgerskap, og kan ikke skifte arbeidsgiver. Mange betaler så mye i «ansettelsesavgift» til korrupte rekrutteringsbyråer at de bruker år på å betale ned gjelden.

Kan lamme samfunnet
I et land der det meste er skattefritt er det greit å slippe pensjonsutbetalinger og sykepenger. I 2007 ble fire tusen arbeidere anholdt da de gjorde opprør for å få høyere lønn og mer levelige vilkår. Samtlige ble senere deportert. Arbeidsdepartementet begrunnet det ganske enkelt til avisen Emarat Al-Youm: «Arbeiderne ønsker ikke å jobbe, og vi ønsker ikke å tvinge dem til å jobbe».

Hva Oljefondets etiske råd sier til denne holdningen vites ikke, men de er i pent selskap. Muséet Louvre ble i sin tid bygget av despotiske konger, og viderefører nå tradisjonen med en planlagt avdeling i et av byggeprosjektene som har fått mest kritikk. New York University har også etableringsplaner.

Emiratets egne nettsider er befriende direkte om arbeidernes rettigheter: «Fagforeninger eksisterer ikke. (…) Streiker og lockout er forbudt». «Gud forby», sa tidligere arbeidsminister Ali bin Abdulla Al Kaabi om dette: «Våre flyplasser ville bli stengt. Våre gater, våre byggeplasser. Nei. Jeg vil ikke (tillate fagforeninger).»

Tikk, takk…
Dubai stemte aldri helt. Det er et land bygget på lån, selv om det å kreve renter nærmest er en dødssynd i Islam. Luksusvillaer befolket av bikinidamer ligger noen kilometer unna basarer der burkakledde kvinner pruter på krydderprisene.

Dubai er en blanding av en stor taxfree-butikk, Disneyland og Versailles like før revolusjonen. Akkurat nå er landet i skvis. Helt på kanten, bare timer før lånet gikk ut nå på mandag, kom Abu Dhabi likevel til unnsetning. Ti milliarder statlige oljedollar skal holde ting gående ut april, men dette dekker bare en brøkdel av gjelden, og Dubai er fortsatt i skvis.

Verdens største banker, med milliarder av dollar på spill, presser ovenfra. Millioner av lutfattige, grovt utnyttede arbeidere presser nedenfra. På flyplassen tikker Rolexene stille videre. Enn så lenge.

(Bergens Tidende 16.12.09)

Advertisements

From → Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: