Skip to content

Kunden er fienden

08.01.10

De internasjonale mediegigantenes selvmedlidende krampetrekninger er med på å ødelegge internetts fundament.

I kampen mot fildeling har musikkindustrien gjort seg til nyttige idioter for langt mer reaksjonære og farligere krefter enn de selv utgjør. Bransjen har tre hovedargumenter.

1. Deres eksistens er nødvendig for at musikere fortsatt skal kunne leve av og produsere musikk.

2. I lengden er det umulig for en bransje som deres å eksistere så lenge fildeling forgår.

3. Nettleverandørene har ansvar for det som skjer på telelinjene, og må bidra til å stoppe piratkopiering.

De to første påstandene er feil, den siste er direkte farlig.

Artistene aksjonerer.

Musikkens fremtid er ikke avhengig av platebransjen. Den er avhengig av musikere. I kampen mot fildeling kunne musikkindustrien slått i bordet med hundrevis av arbeidsplasser og milliardbidrag til bruttonasjonalprodukt. I stedet bruker de et pinlig tynt slør av idealisme til å påberope seg rollen som musikkens høye beskyttere. Ifølge Kai Lofthus i Dig Music er plateselskapene en del av «det musikalske økosystem», som er «like ømfintlig som regnskogen i Amazonas» (Bergens Tidende, 14. mars).

Alle band som har beveget seg ut av øvingslokalet vet hvor nyttig det er å ha folk som fikser booking, økonomi, og skaffer ny bil når bandbussen bryter sammen på Filefjell. Slike tjenester er imidlertid enkle å kjøpe av ulike tilbydere. Den type altomfattende kontroll EMI, Sony og de andre store er vant med å ha over «sine» artister og deres skaperverk hører fortiden til.

Tidligere i vinter valset artistene inn med durende motorsager i den ømfintlige urskogen de angivelig lever i. Da hadde «Featured Artists Coalition» sitt første møte i Storbritannia. Foreningen består av en rekke artister, fra de ukjente helt opp til ikoner som Radiohead, og krever omfattende endringer i måten musikkindustrien opererer på. Hovedbudskapet deres er: mindre makt og mindre ufortjent profitt til mediegigantene. Det er lett å forstå dem.

Trengs ikke.

Hva skal man egentlig mene om en industri som opererer slik at Paul McCartney endte opp med å måtte betale penger til Michael Jackson for å synge Beatles-sanger?

Hva skal man mene om at Sony trekker fra utgifter for «pakking og distribusjon» når de betaler artister for sanger solgt digitalt over iTunes, fordi platekontraktene stammer fra CD-alderen? Er det greit at artister får ned mot 4,5 øre pr. krone når sangene deres selges, og at platekontrakter tar fra dem eiendomsretten til egen musikk?

Det koster i dag noen få titalls dollar å legge musikken sin ut på iTunes for et globalt publikum. Digitalt innspillingsutstyr er så billig at selv de mest skranglete garasjeband kan lage sitt eget studio. Markedsføring kan reklamebyråene ta seg av. Artistene har ikke bruk for musikkindustrien lenger.

Betalingsviljen er der.

Platebransjen synes å tro at alt som er nedlastbart er uselgelig. Derav argument nummer to, som er at fildeling vil føre til bransjens undergang.

Dataspill og programvare er også utsatt for piratkopiering. I utgangspunktet er de mer sårbare enn musikk, ettersom de ikke har utsalg på bensinstasjoner, kiosker og all verdens platesjapper. Tross dette har disse bransjene hatt en voldsom vekst mens Warner, Sony & co. har vandret blindt utfor stupet. Ifølge analyser fra blant andre PricewaterhouseCoopers, er spillmarkedet nå større enn musikkindustrien, og puster filmindustrien i nakken.

CD-salget stuper, men folk betaler likevel 29 kroner for å få Alexander Rybaks «Fairytale» sendt til mobilen sin. Dels skyldes dette mangel på kjøpsmuligheter, dels er det fordi mediegigantene har behandlet kundene nesten like dårlig som artistene.

Kunden er fienden.

På statistikken til IFPI (de store plateselskapene sin organisasjon) dukker ikke digitalt salg opp på grafen før i 2005. Dette er syv år etter at Napster, den første populære fildelingstjenesten, startet opp. I stedet for å gripe mulighetene har IFPI-selskapene motarbeidet kundene, tidvis med ulovlige midler.

Barn og pensjonister uten datakunnskaper har blitt saksøkt for tusenvis av kroner for påstått fildeling. Kopisperrer på filer har gjort at folk må skrote hele musikksamlingen sin hvis de ville skifte MP3-spiller.

Bunnpunktet kom da Sony i 2005 la inn et hemmelig datavirus på flere av sine musikk-CD-er for å hindre kopiering og deling. Det gjorde kundens PC ustabil, kunne ødelegge CD-spilleren, og laget sikkerhetshull som hackere kunne benytte seg av. Det er ikke rart alternativer som The Pirate Bay har blitt populære.

Piratbukten i Bergen.

Pirate Bays hykleri er selvsagt like åpenbart som musikkindustriens. Jo da, i prinsippet er de som Google: En søkemotor som linker videre til det brukeren vil ha. Men det er forskjell på en lærebok i kjemi og Al-Qaidas terroristmanual, noe jusen tar hensyn til.

Gråsonene er imidlertid mange. Online-lagring og backup blir stadig vanligere. Her ligger filer man gjerne deler med familie og venner. Lisensbelagt musikk blir brukt som bakgrunnslyd i hjemmelagede YouTube-videoer.

VG har betalt for å få vise fotball på nett, mens Dagbladet og 70 mindre aviser slipper langt billigere unna, gjennom en videreformidlingsavtale med TV 2. Egentlig kan TV 2s rettigheter kun benyttes av dem selv, men som et ekko av piratene sier de til Dagens Næringsliv: «Vi deler ikke rettighetene med noen, men lenker TV 2 Sumos avspiller videre til samarbeidspartnere.»

Det er i diskusjonen av slike gråsoner vi kommer frem til det tredje, og virkelig bekymringsfulle punktet: Kravet om at nettleverandører skal overvåke og identifisere sine kunder. Tanken er skremmende. Infrastruktur skal og må være nøytral. Det er politiet som tar seg av råkjørere, ikke Veivesenet.

Loven i egne hender.

IFPI klager over at politiet ikke prioriterer henvendelsene deres. Det opplever også mange som utsettes for innbrudd og ran, men folk begynner ikke å ta loven i egne hender av den grunn. Post- og teletilsynet vedtok nylig et unntak fra nettleverandørenes taushetsplikt. Det innebærer at medieselskapenes egne advokater skal få identifisere og reagere mot fildelere.

Mediegigantene har altså fått tillatelse til å omgå vanlige prosedyrer for å forsvare en døende forretningsmodell som ikke gavner hverken artister eller kunder, og videre ta fra enkeltpersoner det Europarådet anser som en «fundamental rett» i dagens samfunn: Tilgangen til Internett. Slike fullmakter kan synes uskyldig når det er snakk om en bransje folk flest forbinder med Britney Spears og Christer Falck.

Spørsmålet er hvem som blir de neste til å forlange det samme.

(Aftenposten 04.05.09)

Advertisements

From → Uncategorized

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: