Skip to content

Løgn, forbannet løgn og diagnosekoder

Suspekt overtabloidisering av overlevelsestall for norske sykehus kan få stikk motsatt effekt av det vi ønsker

Sjefredaktør i nettavisen, Gunnar Stavrum, kommenterte her om dagen den foreløpige rapporten om overlevelsestall for norske sykehus. Det gjorde han i form av følgende twittermelding:

«Ikke få slag i Skien – og unngå innleggelse i Volda hvis du har livet kjært.»

Dette følger han opp med en bloggpost som åpner med følgende:

«Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen fortjener ros for å ha offentliggjort en liste som viser forskjellen mellom liv og død ved norske sykehus.»

Helseministeren får også skryt for å ha «lagt kortene på bordet«. Stavrum snakker som om dette er en konkluderende pokerhånd. I realiteten er det mer snakk om tarotkort.

Usikre tall

Selv med begrenset innsikt i det norske helsevesen, er det lett å komme opp med en god del grunner til å ta overlevelsestallene med en klype salt. Hva med pasienter behandlet på flere sykehus, hva med de som har flere sykdommer samtidig, hva med sjeldne situasjoner som svineinfluensaen, hva med funksjonsfordeling, og så videre.

At tallene er usikre er imidlertid ikke bare løs filosofering fra min side. Hovedpoenget med den aktuelle rapporten er ifølge forfatterne «å studere hvilke feilkilder som kan oppstå når vi bruker data fra sykehusenes administrative databaser som grunnlag.»  De nåværende metodene for å måle overlevelse er med andre ord ikke ferdig utviklet.  Stavrum har funnet seg en tilfeldig pinne og later som om det er en meterstokk. Jeg tviler ikke på at det er forskjeller mellom sykehusene, men de foreliggende tallene sier ikke nødvendigvis så mye om behandlingskvalitet. Det er nok å lese videre i rapporten.

Motsier forfatterne

Under den store, tydelige overskriften «Hva kan vi ikke  bruke dataene til» er dette første setning:

«Overlevelsesindikatorene som presenteres her egner seg  ikke  for rangering av sykehusene.» (Rapportforfatterne har selv hevet ut ikke). Dette presiseres også klart og tydelig i sammendraget, i tilfelle stressede journalister i Nettavisen ikke har tid til å lese hele rapporten (ca 10 sider tekst pluss noen tabeller) innimellom alt det andre de rydder fremsiden for.

Stavrum er opptatt av at små sykehus generelt har dårlige resultater. I rapporten står det: «Det er verd å merke seg at de minste sykehusene rent tilfeldig lett kan havne høyt opp eller langt nede på listen.» Sykehusene må ha hatt minst tjue pasienter pr år med en gitt sykdom for å bli inkludert i statistikken, ellers ville tallene ha vært for små. Tjue er likevel ikke mye. To dødsfall fra eller til pr år gir et utslag på ti prosent, og dermed forskjellen på topp- eller bunn-plassering i Stavrums sykehusliga. To per år.

Hvis du har et par feite tyskere på bobil-tur  som har gaflet i seg for mye bratwürst opp gjennom livet, tettet årene sine til med kolesterol, og får et hjerteinfarkt på overambisiøs fjelltur i Norge, så ryker altså sykehuset ditt til bånns. I rapporten brukes selvsagt mer raffinerte statistiske prinsipper enn enkel prosentregning, men prinsippet består. Små pasienttall gir store prosentutslag per pasient.

Liksom saklig

Også hvilke diagnosekoder man legger inn i sykehusets datasystem spiller inn. I denne saken fra Dagens Næringsliv fra 2009 vises det hvordan ulik kodepraksis kan slå ut:

”Landets mest kostnadseffektive sykehus, Sykehuset Telemark i Skien, har for eksempel en registrert komplikasjonsrate ved fødsler og keisersnitt som ligger 50 prosent over resten av landet. Det reflekterer trolig ikke realiteter, men er et utslag av en kodingspraksis”, ifølge professor Terje P. Hagen, tidligere leder i Forskningsprogram om ledelse og organisering i helsetjenesten (HORN). Hvis koding har så store utslag for kostnadseffektivitet, må vi anta at det også har målbare utslag for overlevelsestall.

I rapporten nevnes en rekke forbehold, men det hele oppsummeres best med denne setningen:  «Det er heller ingen enkeltindikator som gir uttrykk for den generelle kvaliteten i komplekse organisasjoner som sykehus».

Stavrum kommer innpå dette i selve teksten, som er noe mer balansert. På et punkt nevner han «fallgruber» i tallene, og at de «har noen feilkilder». Men han kan ikke kjøpe seg saklig nøytralitet så billig. Twittermelding, overskrift, ingress, åpningssetning og uthevet sitat peker alle i én retning. Som journalist vet Stavrum utmerket godt hvilke tekstelementer som i hovedsak bestemmer hva leseren sitter igjen med etter å ha lest en artikkel. Det hjelper ikke å komme med forsiktige forbehold i fjerde avsnitt.

Nettavisen som journalistisk lettvekter

I skrivende stund handler fire av de seks toppsakene på Nettavisen om fotball. Den femte er en anmeldelse av en PC, og den sjette handler om politivold. Dette synes med andre ord ikke å være avisen for deg som ønsker å holde deg oppdatert på nyhetsbildet og få med deg hva som skjer ute i verden.

Blar vi litt nedover på forsiden av Nettavisen finner vi følgende gullkorn:
«Hva synes hun om porno? Mange menn ser porno. Hva synes egentlig jentene om det?»
«En ekte prinsesseklem: Sjekk hva verdens kongelige har gjort den siste uken.»
«Få Vi Menn til rekordpris i 18 uker!»

I rubrikken for mest leste saker ligger disse:
Hva synes hun om porno?
Verdens farligste veiarbeid
Se hva vi fant på internett!

Alle undersøkelser har feilkilder, og denne vurderingen av  Nettavisen kan ha vært noe unyansert. Nettsider oppdateres hyppig, og kanskje var det en viktig fotballkamp som pågikk akkurat da jeg var innom og leste.  Den ene overskriften jeg refererte viste seg å være en annonse, dog den lignet veldig på en artikkel. Hvis jeg faktisk ønsket å lese nyheter kunne jeg gått inn på menyvalget ”Nyheter” og dermed trolig sluppet alt kjendis- og pornofjaset.

Uønsket effekt

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har laget en grundig rapport som tar kompleksiteten på feltet på alvor.  Med videre forskning og analyse kan slike tall potensielt bli et godt verktøy for sykehusene.  Det er synd, men trolig uunngåelig, at den brukes slik den gjør.

Det er kanskje lett å la seg rive med når selv Helsedirektøren bruker språk som kan taes til inntekt for fotballserie-tolkningen av tallene, og Stavrum er langt fra den eneste som har misbrukt rapporten. Artikkelen til NRK er likevel  langt unna den provoserende og fordummende fremstillingen til Stavrum. Slik han selv etter innfallsmetoden velger å hetse de mange hardtarbeidende ansatte ved Volda sykehus, får han selv finne seg i å bli brukt som syndebukk for den mer desperat tabloidiserende delen av pressen.

Man får ikke mer åpenhet eller bedre behandling av å misbruke forskning på denne måten. Det man oppnår er å sørge for at stadig flere helsearbeidere bruker stadig mer av arbeidstiden sin på å bekymre seg for hva de skal taste inn i datasystemet. Da blir statistikken fin, og de slipper kanskje trusler om å bli nedlagt, funksjonsvekkfordelt eller synergieffektivisert bort. Men det hjelper ikke pasientene.

Advertisements

Bill mrk: Troll søker monster

Det er ikkje så farleg kor, når eller kvifor Hardangerlinja vert bygd. Det viktigaste er at den blir veldig, veldig dyr.

Monstermastene skal ikkje byggast for å føra fram straum. Dei er eigentleg gigantiske elektriske gjerde som skal halda troll inne i revira sine. Regjeringa har i generasjonar halde trolla sin eksistens hemmeleg, og kjem difor opp med alskens vikarierande grunnar for bygging.

Dette var plottet i den norske filmen “Trolljegeren” i fjor. Argumentasjonen frå både motstandarar og tilhengarar av master er omtrent like etteretteleg.

På den eine sida har ein dei som vil følgja Turistforeinings-leiar Kristin Krohn Devold inn i ein DNT-jihad og energieffektivisera oss tilbake til mellomkrigstida. På den andre sida dei som meiner mastene er så vakre teikn på sivilisasjon og framskritt at dei burde stå på flytebrygger midt i fjorden.

Fram og tilbake

Olje- og energiministeren har gjentekne gonger påstått at det er folk flest sin auka straumbruk som er årsak til forsyningsproblema, mens BKK sine eigen tal for dei siste ti-femtan åra viser at det er petroindustrien sin straumbruk som har auka overlegent mest.

Hyttefolket på Kvamskogen vil ha mastene langt inne på det urørte fjellet slik at dei ikkje skuggar for utsikta til skiheisane, samtidig som dei sjølve betalar titusenvis av kroner for å få innlagt vatn, kloakk og automatisk garasjeportopnar.

Og så lokalbefolkninga, som har tigga, trua og hestehandla seg fram til Hardangerbru. Dette er det største inngrepet i Hardangernaturen sidan industribygginga for hundre år sidan. Det er forståeleg at ein rundt lunsjborda i departementet ristar litt på hovudet over at mastene er så ille i samanlikning. Argument om ”lokal nytteverdi” held ikkje: Auka produksjons- og eksportkapasitet på dei enorme vasskraftverka i Indre Hardanger vil på sikt gje langt meir pengar til kommunane enn ei massiv auke i antal vogntog over Rv7 Hardangervidda. Det gjeld uansett kor mange fleire pølser som blir selde på Mix-kiosken i Eidfjord.

Regjeringa på si side har veksla mellom å snakka om kor skånsom og nøye terrengtilpassa linja er, til å spesialbevilga hundre millionar kroner for å hindra ein reiselivsapokalypse. Beløpet utgjer riktignok berre sju promille av den årlege produksjonen til reiselivsbransjen i Hordaland, men kanskje held det til å måla Hardangerbrua i kamuflasjefargar.

“Enøk!” svarar linjemotstandarane når det blir snakk om forsyningssikkerheit, og gløymer i farten at verda også vil trenga energi når olja tek slutt. Det teoretiske potensialet for offshore vindkraft i norske farvatn tilsvarar over hundre gonger dagens totale kraftproduksjon i Norge. Hordaland sine vassmagasin trengs som batteri for å lagra den ustadige krafta frå vindmøller. Det forutset ei mengd linjer mellom mølle og dam.

Elektrifisering

Uansett kor mange vindmøller og bergensheimar som kan ha nytte av linja i framtida, er det i fyrste omgang forsyninga til Troll-plattforma linja handlar om. Mange framstiller elektrifisering av sokkelen som meiningslaust. Her har både mastemotstandarar og BT på leiarplass svikta grovt på faktasjekkfronten.

Gasskraftverka som står ute på norske plattformar og lagar straum til drift, har ei verknadsgrad på rundt 30 prosent. Tilsvarande tal for kraftverka på Kårstø og Mongstad er rundt seksti prosent. Med andre ord får du nesten dobbelt så mykje straum med same mengde gass. Gasskraftverk i Europa er ikkje på langt nær så effektive som dei nye norske, men likevel betre enn dei som i dag står ute på plattformane. Klimagevinsten ved elektrifisering er udiskutabel.

Samtidig har Arbeidarpartiet fått det til å høyrast ut som om Grønlandsisen kjem til å smelta før jol om me ikkje får bygd “miljømastene” og elektrifisert sokkelen omgåande. Dette forsøket på å setja natur og klima opp mot kvarandre er syltynt. Statkraft har dei siste åra bygd gasskraftverk i Tyskland som er mange gonger så store som Kårstø/Mongstad, og slepp ut fleire hundre tusen tonn meir CO2. Hadde desse blitt bygd i Hordaland, hadde sokkelen vore ferdig elektrifisert for lengst, og Hardangerlinja hadde vore ei ikkje-sak.

Betaling

Det heile kokar ned til følgjande antiklimaks: Hardangerlinja er på ingen måte nødvendig, men på dei fleste måtar både fornuftig og ynskjeleg. Spørsmålet er om me skal ta oss råd til kabel.

Refrenget er då ofte omtrent slik: “Den rekninga må Statoil eller Statnett eller Statkraft eller Staten generelt ta!”. Desse personane synest å ha gløymt éin ting: Staten, det er oss. Om me betalar over straumrekninga, skattesetelen eller via litt mindre innskot frå Statoil til oljefondet er knekkande likegyldig. Det er me som betalar. Og det er då me kjem inn på ukomfortable sannheiter, for då må me sjå på oss sjølve.

Det norske folk er eit digert troll med fem millionar hovud som glefsar i seg alt det får fatt i. Me kjøpte augekosmetikk for 745 millionar (opp 67 prosent frå 2003). Me kjøpte hudpleieprodukt for 2,2 milliardar. Norske flyplassar ekspederar ti millionar fleire passasjerar enn for ti år sidan. Det har blitt 400 000 fleire bilar i landet berre sidan 2003. Me importerte i fjor klede for femten milliardar kroner.

Kina bygde i 2007 åleine kol- og gasskraftverk tilsvarande 250 Mongstad-anlegg, i vesentleg grad for å gje vestlege forbrukarar billege varer. Me har bidratt med å dobla importen vår frå 20 til 40 milliardar på berre fem år. Ingen kan kappspisa med oss. Me har skore hol i magen vår og blir aldri mette.

Sprekk

Kor på skalaen mellom samfunnsnyttig og sløseri sjøkabelen ligg, kan ein meina mykje om, men den blir oftast sett opp mot det viktigaste i liva våre. Skal ein snakka om sløsing, må ein sjå på heile spekteret av pengebruk i samfunnet. Når Stoltenberg snakkar om kabelmilliardar, blir han alvorleg og snakkar om pengar til barnehagar og eldreomsorg. Knapt éin gong i debatten har sjøkabel blitt sett opp mot, til dømes, dei 600 000 nye fjernsynsapparata me kjøpte i 2009, for totalt fire milliardar kroner.

Etter at SV har gjort miljømessig harakiri i regjeringa, er raringane i Dei Grøne og masekoppane i Naturvernforbundet omtrent dei einaste som vågar å ymta frampå om at nye plasmaskjermar ikkje er alt her i livet. Høgres Torbjørn Røe Isaksen sat nyleg i Dagsnytt 18 og smilte overbærande mens Framtida i våre hender prøver å forklara at me alle bur på same klode. Det blir noko Blekkulf-aktig over slikt prat, og Blekkulf er nittitals. Han har ikkje eingong eiga nettside.

Fire milliardar for at ting skal sjå fint ut for turistane er sløsing. Fire milliardar på eit naturvernande, framtidsretta, klimasparande infrastrukturprosjekt kan óg vera sløsing. Alt kjem an på kva me ellers ville ha brukt pengane på. På enøk? På vindmøller? På sydenturar?

Det er meiningslaust å skjerma nokre fjellområde og sidearmar av Hardangerfjorden dersom me i resten av landet og verda turar fram som før. Då vil søppelberget veksa, jorda bli stadig varmare og sola skina stadig sterkare.

Og me veit alle kva som skjer med troll som får for mykje sol på seg.

 

 

Kjelder: Enova, SSB, Det nasjonale kinesiske statistikkbyrået, Elektrobransjen, HSH, BKK, Statkraft, Bellona, Avinor, Statnett.

 

Turnustjenesten ramler sammen

Til de som er opptatt av turnustjenesten for leger i Norge

Turnustjenesten lider under en rekke problemer, noe mange av dere vil kjenne til. I teksten under er disse forsøkt oppsummert, og satt sammen med en appell til relevante beslutningstakere om å gjøre noe før tjenesten ramler helt sammen. De som forvalter tjenesten har brukt «fornekt og fortreng»-taktikken på problemet i snart ti år, og den nåværende krisen er et resultat av dette. Nå må noe skje. Alle oppfordres til å kopiere tekste undern (eller skrive sin egen versjon) og sende det til epostadressene som er listet opp nederst, samt alle andre kontakter og adresser du kan tenke på som er relevante. Det blir ingen fakkeltog av at medisinstudenter må vente på turnustjenesten sin, men ventelistene er kun symptomet på en rekke langt alvorligere problem, og de som sitter med ansvaret og kan gjøre noe med saken må gjøres oppmerksomme på dette.

Her er teksten:

Kjære beslutningstaker i helsevesenet

Turnustjenesten for leger har i flere tiår sikret hele landet legedekning, og gitt nyutdannede medisinere en trygg faglig forankring og en felles forståelse av det norske helsevesenet. Den er nå i ferd med å ramle fullstendig sammen. Denne krisen har vært underveis i snart ti år, men de ansvarlige i embedsverk og forvaltning har vist seg ute av stand til å avverge den. Vi ber deg innstendig om å bruke din innflytelse til å ta grep nå.

Problemene:

– Kapasiteten er sprengt. På tjue år har antall medisinstudenter i Norge økt fra 1100 til 3600, og norske medisinstudenter i utlandet er åttedoblet fra 300 til 2500. I tillegg har alle med medisinutdanning fra EØS-land rett til å melde seg på loddtrekningen der turnusplassene blir fordelt.

– Seks måneders venteliste har eksistert siden 2003, og utvidelse til ett år vil snart tvinge seg fram. Ved sist trekning var det over tusen påmeldte til 450 plasser. Ingen vet hvor mange av de vel 600 overflødige som søker om igjen ved neste trekning.

– For EØS-søkere er turnustjenesten en attraktiv jobb, men det har få konsekvenser for dem om de plutselig bestemmer seg for å gjøre noe annet. For flere helseforetak skaper det store personalproblemer hvert eneste år når turnusleger simpelthen ikke dukker opp. Absurd nok blir ofte norske studenter som står på ventelistene ansatt som vikarer i disse stillingen, men uten å få dette godkjent som turnustjeneste.

– Uavklarte forhold i regelverk og juss gjør at studenter med utdanning fra EØS for tiden kan jobbe som lege i Norge uten turnustjeneste (men de har likevel rett til turnusplass om de ønsker det), mens innenlandsstudenter er pliktige til å ta turnus før de får autorisasjon. Turnustjenestens funksjon som garantist for faglig kompetente leger med helhetlig kjennskap til det norske helsevesen er derfor i ferd med å bli undergravd.

– Det finnes ingen offisiell evaluering eller kvalitetskontroll av tjenesten. Det snakkes ikke høyt om det, men hvert år risikerer vi at uegnede, i verste fall farlige, leger får autorisasjon simpelthen fordi de forblir en økonomisk og administrativ belastning for helseforetaket dersom man underkjenner turnustjenesten deres.

Konsekvensene – private og samfunnsøkonomiske

Privat må mennesker i slutten av tyveårene sette livet på vent i to og et halvt år, både i forhold til partner, bolig, jobb og barn. Det siste er spesielt verdt å merke seg ettersom et klart flertall av medisinstudenter nå er kvinner. Står man på venteliste kan et tilbud om plass i motsatt ende av landet i teorien dukke opp når som helst.

Vel så viktige er imidlertid de samfunnsøkonomiske aspektene som er i spill.  Det er legen som skriver ut sykemeldinger, bestiller MR-undersøkelser og vurderer om ambulansehelikopteret må rykke ut. Usikre og uerfarne leger er dyre leger. De er kanskje de dyreste offentlige ansatte som finnes i Norge, ettersom de i kraft av sin stilling kan utløse en kaskade av utgifter i andre deler av helsevesenet.

De som venter på turnusplass blir nesten uten unntak henvist til korte vikariater med såkalt Midlertidig lisens. Denne lisensen er begrenset ift. hvilke typer arbeid de kan utføre. Knapt noe av det de gjør er tellende for fremtidig spesialisering, og det tar dermed mye lengre tid før samfunnet kan gjøre seg nytte av deres tjenester som ferdige spesialister. De har ingen rett til veiledning eller oppfølging. Det har altså oppstått en underklasse av  ansatte som reduserer effektiviteten og den faglige kvaliteten i helseforetakene.

Løsninger – på kort og lang sikt

Det overordnet viktigste for en turnuslege er å få behandle og følge opp innlagte pasienter over tid på en sengepost, samt å trenes opp til å takle nødsituasjoner i akuttmottak og på legevakt.  Tradisjonelt har sykehus-delen av tjenesten foregått innen kirurgi og indremedisin. Landets indremedisinske og kirurgiske avdelinger, som det blir gradvis færre av pga. økt funksjonsfordeling og nedlegging av lokalsykehus, har imidlertid ikke lenger kapasitet til å ta imot og lære opp alle de nyutdannede.

Noe som er raskt gjennomførbart er å opprette plasser utenfor de tradisjonelle kirurgiske og indremedisinske avdelingene, men samtidig sørge for at de som har slik tjeneste får den nødvendige mengde erfaring fra akuttmottak og vakttjeneste, slik at de er i stand til å håndtere nødsituasjoner på lik linje med dagens turnusleger. Disse stillingene vil ikke koste nevneverdig mer enn de vikariatene nesten alle på venteliste har i dag. Dette er ikke nødvendigvis en ideéll løsning, og den trenger ikke være permanent. Den er imidlertid relativt ukontroversiell sammenlignet med alternativene, og den tar den verste brodden av noe som er i ferd med å bli et problem for hele helsevesenet.

Turnsutjenesten har vært utredet en rekke ganger de siste ti årene, alltid med samme problemstillinger og de samme løsningsforslagene. Alternativene har ligget på bordet lenge, men ingenting har blitt gjort; Turnustjenesten ligger i et komplisert område mellom medisinskfaglige, juridiske og politiske hensyn. Helsedirektoratet har så smått startet arbeidet med å utforme en fremtidig versjon av turnustjenesten, men dette ligger flere år frem i tid. Problemene er her nå. Jeg håper du kan bidra til å løse dem.

Takk for oppmerksomheten.

Epostadresser (klipp og lim!):

Relevante adresser i Helse- og omsorgsdepartementet:
postmottak@hod.dep.no, Ragnhild.Mathisen@hod.dep.no, Tone.Tofte@hod.dep.no, Robin.Martin.Kass@hod.dep.no, Bjorn.Erikstein@hod.dep.no, Tor.Am@hod.dep.no, inv@hod.dep.no

Epostadresse til Helse- og omsorgskomiteen:
helse-omsorg@stortinget.no, bent.hoie@stortinget.no, kjersti.toppe@stortinget.no, tore.hagebakken@stortinget.no, jorodd.asphjell@stortinget.no, laila.davoy@stortinget.no, jon-jeger.gasvatn@stortinget.no, geir-ketil.hansen@stortinget.no, are.helseth@stortinget.no, kari-kjonaas.kjos@stortinget.no, tove.knutsen@stortinget.no, sonja.mandt@stortinget.no, per-arne.olsen@stortinget.no, wenche.olsen@stortinget.no, sonja-irene.sjoli@stortinget.no, erna.solberg@stortinget.no

Fylkesleger:
postmottak@fmos.no, helsetilsynet@fmos.no, elisabeth.markhus@fmos.no, helsetilsynet@fmoa.no, petter.schou@fmoa.no, trond.lutnas@fmhe.no, helsetilsynet@fmop.no, kko@fmbu.no, sli@fmve.no, sta@fmte.no, elb@fmaa.no, kha@fmva.no, pal.iden@fmro.no, helga.arianson@fmho.no, pst@fmsf.no, christian.bjelke@fmmr.no, jan.vaage@fmst.no, JLE@fmno.no, col@fmtr.no, Karin.Straume@fmfi.no

Ulike medlemmer av styret i de regionale helseforetakene:
bjorg.henriksen@helse-sunnmore.no, ivar.gotaas@helsenr.no, panilsen@mimer.no, jandahle@tussa.com, bjorn.kaldhol@kaldhol.as

Ingenting er ditt

Det nye internasjonale regelverket for patent- og opphavsrettigheter får datalagringsdirektivet til å fortone seg som kardemommeloven.

(Publisert i Bergens Tidende, måndag 7. juni)


NOEN EIER ALT rundt deg. De to Billy-hyllene fra Ikea som står i stuen. Alle bøkene i den ene, alle vinglassene og de sirlig designede glassbollene i den andre. De tilhører noen. Musikken du har på harddisken. Word-filen med dagboken din. Noen eier migrenemedisinen i skapet på badet. Og noen eier mange av genene som ligger i hver eneste celle i kroppen din, de som kommer til å gi deg brystkreft (eller ikke) innen du er førti.

Et utvalg anonyme statsbyråkrater fra rike land har de siste tre årene møttes rundtom på kloden for å forhandle i hemmelighet om nye lover for disse eierforholdene. Ingen får vite hva som har skjedd på møtene, men enkelte ting lekker ut på nettet. Både internasjonale organisasjoner, nasjonale parlamenter og andre høringsinstanser er tilsidesatt. Representanter for mektige, multinasjonale selskaper deltar derimot meget aktivt. Lovene vil i praksis bli gjeldende for hele verden, og vil bli håndhevet av et nytt, mektig styringsråd.

DET HØRES UT SOM en billig konspirasjonsteori. Det er imidlertid en faktisk beskrivelse av tankegangen og prosessen som har ført frem til det nye Anti-counterfeiting trade agreement (ACTA).

ACTA var i utgangspunktet et regelverk som skulle sette stater i stand til å motarbeide, avsløre og straffe falskneri av varemerker. Et slikt regelverk er tvingende nødvendig i dagens verden. Selv om man kanskje bør spare sin sympati for fine fruer som kjøper falske Prada-vesker til 8000 kroner, er andre tilfeller langt mer alvorlige. Det er nok å tenke på falske medisiner uten effekt.

Underveis har imidlertid ACTA slukt opp i seg alt som har med intellektuell eiendom (IE) å gjøre. IE er et samlebegrep for ulike måter å eie ideer og ting på. De to viktigste kategoriene er patenter og opphavsretter. Eier du et patent, får du særskilte rettigheter til å benytte en oppfinnelse, oftest i form av et tidsbegrenset kommersielt monopol. Eier du en opphavsrett, bestemmer du når og hvordan et kreativt verk skal kunne kopieres, publiseres og anvendes.

REGLENE FOR IE har est ut i tid og omfang de siste tiår. På mange områder varer rettighetene nå så lenge at de i praksis er evige. Patent har kommet på gener, såkorn og matematiske prosedyrer. Det finnes et utall forbud mot gjenbruk av lyd og bilder, og man kan til alt overmål få opphavsrett til kirurgiske metoder. Hvis kirurgen skjærer i en bestemt vinkel kan han altså risikere søksmål. ACTA er neste steg i denne utviklingen.

Forhandlingene skal fullføres i løpet av 2010. Først da får andre land lov til å melde seg på, og da kun så lenge de svelger hele den ferdige avtalen. Deltakerlandene, som inkluderer USA, EU og Japan, har nok økonomisk tyngde til å presse de fleste andre til å signere.

Etter forrige møte, flere år etter forhandlingsstart, ble endelig et avtaleutkast offentliggjort. Teksten underbygger uroen som oppstod etter lekkasjene. Det er tre områder der ACTA gir særlig grunn til bekymring: Overvåking av internett, låsing av dataformater og tilgang på medisiner.

ACTA GJØR DET MULIG å straffe Telenor for filer som deles ulovlig gjennom deres kabler. Dette blir som å straffe Veivesenet når noen fyllekjører, eller Posten når det sendes trusselbrev. Det stopper ikke der. Webhotellet ditt kan straffes om du legger ut kopibeskyttede bilder. Også bloggposter og statusoppdateringene dine på Facebook kan inneholde beskyttet materiale. Det grunnleggende prinsippet om at infrastruktur skal være nøytral, står i fare.

Tjenestetilbydere tvinges dermed til å være føre var for å unngå store bøter. Det er umulig å se for seg hvordan dette skal håndheves uten å overvåke alt du gjør på nettet, hele tiden. I motsetning til datalagringsdirektivet er det altså ikke bare snakk om å overvåke hvor, når og med hvem du kommuniserer, men også innholdet.

ET ANNET FORSLAG er at leverandører må stenge nettsider i en viss periode, dersom noen hevder, uten bevis, at de har opphavsrett til det som ligger der. En tilsvarende lov i USA har skapt kaos på blant annet Youtube. Alt fra populære parodier til familievideoer der småjentene synger med på kjente popsanger, blir slettet av automatiske systemer. Loven er også brukt til politisk sensur. Det er lett å se for seg at neste steg er å få slike systemer inn på private harddisker.

I tillegg forbyr ACTA deg å gjøre noe som helst med datafilene dine, med mindre leverandøren spesifikt tillater det. Dette handler om mye mer enn å kopiere musikk fra iPoden til PC-en. Åpne, frie dataformater er helt essensielle for å få samfunnet vårt til å fungere. Det er bare å se for seg kaoset som ville råde dersom Microsoft plutselig kunne frata den norske stat retten til å bruke Word-dokumenter til offentlig informasjon.

ET STORT OMRÅDE ACTA vil virke inn på, er medisiner. I dag har den som utvikler en medisin enerett på produksjon og salg i 20 år. Først da kan andre begynne å lage kopier med samme virkestoff og effekt. Prisene holdes dermed svært høye svært lenge.

Gjennom unntak i eksisterende regler, har blant andre India kunnet omgå denne monopolregelen. På denne måten er landet blitt den tredje verdens apotek. Millioner av fattige har fått tilgang til medisiner de ellers ikke ville hatt råd til, takket være billige kopipiller produsert i India.

ACTA legger opp til å stramme kraftig inn på disse unntakene, og truer dermed i samme stund Indias industri og Afrikas HIV-smittede. Leger uten grenser, som kjøper mesteparten av sin HIV-medisin fra India, er svært bekymret.

PROSESSEN BAK ACTA har knapt sin like i dagens verden. Det finnes et utall menneskerettsgrupper, datatilsyn, forbrukerombud og internasjonale organisasjoner som er engasjert i saken. Samtlige er stengt ute. Alt i alt utgjør ACTA en kraftig maktkonsentrasjon hos noen få, sentrale eierkrefter, noe som burde bekymre både sosialister og tilhengere av frie markeder.

Selskapene bak prosessen bygger sin argumentasjon på en sviktende narrativ om at de strenge lovene trengs for å sikre nyvinning og penger til forskning. Samtidig viser nye studier at slike lover på mange områder kveler både innovasjon, handel og kreativitet.

Det verste ved ACTA er at den stort sett handler om begrensninger, forbud og straff. Ingen har satt seg ned og tenkt gjennom hvilke rettigheter og friheter folk flest skal ha. Det eneste prinsippet patentmafiaen styrer etter synes å være følgende: Alt er vårt. Ingenting er ditt.

Skaparverket truar Tomas Moltu

KrF-toppen prøver på snedig vis å gjera kreasjonisme til gangbar ideologisk valuta i Norge. Heldigvis tilhøyrer han ein utdøande rase.

Eit parti som nærmar seg sperregrensa, har sjølvsagt eit anstrengt forhold til konseptet ”naturleg seleksjon” og ”survival of the fittest”. Men KrF har ikkje tenkt å enda opp som ein politisk neandertaler. Akkurat når Harald Eia har gjort professormobbing til ein nasjonalsport, kjem Moltu med ein solid uppercut: Sjølvaste evolusjonsteorien, ein av dei kjæraste babyane til dei kjepphøge vitskapsfolka, har gitt oss ei naiv tur på at livet går vidare uansett kor stygt me behandlar kloden. Og til alt overmål er denne farlege teorien svak, kanskje til og med heilt feil.

Tomas Moltu tek feil. Han tek feil i sin beskrivelse av vitskapen. Han tek feil i sin forståelse av evolusjonen. Og Tomas Moltu er sjølv ei fare for klimaet.

Den menneskelege forskaren

Gudane skal vita at vitskapsfolk er høgst feilbarige. Det mest kjente eksempelet på dette den siste tida, er dei stolne epost-loggane frå  det viktige klimasenteret ved University of East Anglia. Tonen i korrespondansen viser at forskarar er nett som folk flest: Sjalusi, statusjag og trynefaktor herjar her som på alle andre samfunnsområde. Til og med fredsprisvinnar og leiar for FNs klimapanel, Rajendra K. Pachauri, har blitt anklaga for interessekonflikter og upassande band til energiselskap.

Men vitskapen har verdas strengaste system for kvalitetskontroll. Alt av datagrunnlag, alle tankerekker og alle konklusjonar skal ligga fritt framme for alle som vil dobbelsjekka. Truverdigheit og integritet er den einaste yrkesmessige kapitalen ein forskar har. Blir han teken i overtramp eller brot på reglane mistar han all relevans, og kan like godt omskulera seg med ein gong. I desse altergut-tider er det meir enn ein kan sei om kyrkja si handsaming av eigne lovbrytarar.

Ida blei hakkebiff

Moltu skyt seg sjølv i foten med eksempelet han brukar for å visa kor ukritisk vitskapen er til eigne resultat. Fossilet Ida blei presentert som ”the missing link” i fjor, i ein svært velregissert PR-kampanje. Alle frå Discovery Channel til VG hengte seg på. I vitskaplege fagjournalar, derimot, vart Ida møtt med mykje skepsis og kritikk, slik kutymen er. Grundige undersøkingar av uavhengige forskarar tyder no på at Ida kanskje var ein lemur, og slett ikkje eit manglande ledd i apeslekta.

Me snakkar dermed ikkje om at folk er ”prisgitt et forskningsparadigme som ukritisk forsvarer utviklingslæren”, slik Moltu påstår. Tvert imot er Ida eit glitrande eksempel på at vitskapens metodar og praksis fungerar, sjølv når store pengesummar og mediekampanjar er involvert. Skal Moltu kritisera nokon i den saka, får han kritisera VG.

Evolusjon er vitskap

I tillegg til å angripa vitskapleg praksis generelt, ynskjer Moltu å så tvil om korvidt evolusjon faktisk er ein vitskap. Moltu hevdar at mange ”trur” på evolusjonen simpelthen fordi dei nektar å tru på Gud. Han underbyggjer dette med eit påstått sitat frå evolusjonsforskaren Arthur Keith:

”Evolusjonen er ikke bevist og kan ikke bevises, men vi tror på den fordi den er det eneste alternativet til skapertroen, som jo er utenkelig”. Dette sitatet er veldig populært på kreasjonist-nettsider. Etter grundigare søking viser det seg umogeleg å få bekrefta kor og når Keith skal ha sagt eller skrive dette. Dei fleste nøytrale sider avviser sitatet som reint oppspinn.

Den suspekte siteringspraksisen stoppar ikkje der. Ein av dei største vitskapsfilosofane gjennom historia, Karl Popper, var lenge ”i tvil om evolusjonslæren i det hele tatt kunne kalles en vitenskap”, ifølge Moltu. Dette er sitatforvrenging på avansert nivå. Popper skilte her mellom to typar vitskapar. Den eine arbeider med universelle, abstrakte naturlover, slik fysikken gjer med tyngdekrafta. Den andre prøver å forklara det me ser rundt oss, slik geologien gjer med vulkanutbrot og meteorologien med været. Popper påpeika det openbare, nemleg at evolusjonen tilhøyrer den siste gruppa. Sagt med Poppers eigne ord: ”There exists no law of evolution, only the historical fact that plants and animals change”.

Den vitskaplege ”sjølvsikkerheita” som Moltu har slik forakt for, har utvikla seg gjennom 150 år. Både Mendel si arvelære (den me alle må innom i barneskulen for å læra kven som får blå  og brune auger) og DNA/genforsking har bekrefta og styrka evolusjonen som forklaringsmodell.

Avviser ein evolusjonen, må ein også avvisa alt som er bygd opp på same måte. Tusenvis av flypassasjerar har blitt ståande att på bakken dei siste dagane. Dette er på grunnlag av det geologien fortel oss om utslepp frå vulkanutbrot, og det meteorologien fortel oss om vindretningar og nedbør. Det er mykje kunnskap som vil gå med ned i det kreasjonistiske dragsuget.

Me har verre ting å ta tak i

Så  til Moltu sitt påståtte hovudpoeng, nemleg at han kjempar klimaet si sak. Moltu kunne valt seg den avsindige forbruksfesten nordmenn flest lever i for tida. Han kunne valt seg ein olje- og energipolitikk som har gjort det lønsamt å senda norsk fisk til Kina for å  bli filetert. Han velger i staden kritikk av vitskapen, og gjer seg med det til nyttig idiot for FrP og andre klimaskeptikarar.

Det å relativisera beviste fakta og rakka ned på solide vitskaplege resultat er noko av det mest miljøfiendtlege ein kan gjera. Det har teke mange tiår med hard kamp å få klimaforsking godteke som seriøs og viktig. Når ein samfunnstopp, ein tidegare skulebyråd, går ut og påstår at heilt sentrale deler av vitskapen kanskje er feilaktige, kva skal då elevane tru om nyankomne jyplingar som klimaforsking?

Noa vs. Dinosaurane

Alternativet til evolusjonen er ”skapartru”, skriv Tomas Moltu, men meinar eigentleg kreasjonisme. I same augneblink set han seg sjølv på den ideologiske raudlista over trua artar. Det er underleg å koma med slikt i ei tid då religion generelt har eit velfortent comeback i Vesten innan ånds- og verdispørsmål. Folk som ynskjer å fornekta vitskapen og dens metodar og virkemåtar gjer seg sjølv irrelevante.

Kristendomen lærer oss at me kan bevara det biologiske mangfaldet ved å stappa to av kvart dyr inn i ein stor båt. Kristendomen lærer oss at me har ein allmektig og god gud som vil verna og tilgje oss same kva som skjer.

Evolusjonen lærer oss at livet på jorda er sårbart, følsomt og reagerar på den minste endring i omgivnadene. Evolusjonen lærer oss at sjølv mektige og dominerande rasar som dinosaurane kan dø ut dersom livsgrunnlaget forsvinn. Evolusjonen lærer oss at jorda kan klara seg heilt fint utan oss

Folk får sjølve bestemma seg for kva som gjev mest grunn til ettertanke

Unge Høyre ser syner

Sondre L. Rasch burde vite at skinnende byer i ørkenen oftest er luftspeilinger.

Dubai er et tolerant, progressivt samfunn, der fattige asiater får muligheten til å jobbe seg ut av fattigdommen i et skattefritt businessparadis. Slik fremstiller formann i Bergen Unge Høyre, Sondre L. Rasch, stedet i sin kronikk ”Den skinnende byen i ørkenen” i BT 27.12.

Rasch skriver at ”Dubai er et av de få stedene i verden hvor homofile åpent kan vise sin legning.” Haken er at de risikerer å bli drept om de gjør det, ettersom Dubai er et av en håndfull land i verden som fortsatt har dødsstraff for sodomi. BBC har i tillegg rapportert om mange arrestasjoner og fengslinger av homofile i Forenede Arabiske Emirater (FAE) de siste årene.

Ifølge Rasch er Dubai i tillegg ”et unnntak innen den muslimske verden” på grunn av sin frie presse. At Rasch kan få kjøpt The Economist og International Herald Tribune i hotellobbyen betyr ikke at Dubai er en fyrtårn for ytringsfrihet. Organisasjonen Freedom House rangerer FAE på 153. plass av 195 land på sin ”Freedom of the press”-index.

Verken etter vestlig eller muslimsk standard er Dubai et forbilde på dette feltet. Bare en femtedel av verdens muslimer bor i diktaturene i Midtøsten og Nord-Afrika. Nær halvparten bor i land som Indonesia, India, Tyrkia, Bangladesh og Pakistan. Dette er land som alle er bedre på demokrati og pressefrihet enn FAE. Hele 70 prosent av verdens muslimer bor i land som ifølge Freedom House har mer pressefrihet enn Dubai. Vi snakker altså ikke om, slik Rasch hevder, ”kanskje det mest liberale stedet du kan reise i den muslimske verden.”

Mitt opprinnelige hovedpoeng var imidlertid at FAE har bygget seg opp ved hjelp av fremmedarbeidere som jobber under kår som i praksis gjør dem til slaver.

Rasch og sjeikene bruker samme argument for å tilbakevise dette: De fattige kommer dit frivillig, og de tjener langt mer enn de ville ha gjort hjemme. For Unge Høyre er dette kanskje markedskreftene i sving. I mine øyne er dette å utnytte fattige menneskers desperate villighet til å gjøre hva som helst for å få mat på bordet. Det er ikke greit å behandle andre mennesker som kveg bare fordi de finner seg i det.

Uansett er Raschs argument om de ”håpefulle arbeiderne” som kommer til Dubai med ”frihet til å følge sine drømmer” basert på løgn. Rapporter fra Human Rights Watch og talløse avisartikler kan oppsummeres slik: Arbeiderne kan ikke skifte jobb. De kan få sparken når som helst. De tjener en tidel av snittlønnen i landet. Mye av lønnen går tilbake til arbeidsgiver i form av husleie og ansettelsesavgifter (sign-on fees). De har ingen fungerende rettsinstans å gå til om de ikke får utbetalt lønn. Da hjelper det lite at staten ”lar dem beholde hele lønningsslippen”.

Dette er ikke ”en vei ut av fattigdom”. Det er, i alt unntatt navnet, slavearbeid.

Den moderniserende Maktoum-klanen ønsket å skape et rikere og mer bærekraftig samfunn for seg og sitt folk. Underveis har de sett seg blinde på egen suksess, og lagt all menneskelig anstendighet til side til fordel for egne bankkonti.

Unge Høyre ”håper at andre følger etter” Dubai. Hadde Norge gjort som Dubai ville etniske nordmenn hatt minimal skatt, gratis utdannelse, gratis helsevesen, og ofte både to og tre tjenere i husstanden. Et slikt fantasisamfunn ville kun vært mulig på grunn av en enorm underklasse av fattige, uten rettigheter, status eller verdighet.

Det er ikke et samfunn jeg ser noen som helst grunn til å være stolt av.


(Bergens Tidende 08.01.10)

Et Disneyland bygd av slaver

Et hotellrom i Dubai koster fort ti tusen kroner natten. Arbeiderne som bygger hotellene tjener en knapp tusenlapp i måneden.

Alle klokkene på flyplassen i Dubai er Rolex-klokker. De henger på alle vegger, har gullramme og sølvbakgrunn og ser egentlig litt billige ut, på en Nille-aktig måte. Men logoen er ikke til å ta feil av: Rolex. Og det er ingen grunn til å tro at de ikke er ekte.

Siden årtusenskiftet har Dubai satt standard for hemningsløs luksus. Et sted der selv dollarmilliardærer kunne kjøpe ting som viste igjen på kontoutskriften. Emiratet har sugd til seg penger, turister, investorer og arbeidere fra hele verden, og stabbet ufortrødent videre gjennom den ellers ganske skakke utviklingen i Midtøsten. Nylig tråkket byen ut i løse luften.

Gjensidig kvelertak
Det statlige gigantselskapet Dubai World ba om betalingsutsettelse på lån for nær seksti milliarder dollar. Ikke engang alt Norge har solgt av olje og gass i hele 2009 når opp i slike summer.

Tidligere har emiren selv, eller det større, styrtrike naboemiratet Abu Dhabi, åpnet kassen dersom statlige selskaper har trengt penger. Ingen av de totalt syv statene i Forenede Arabiske Emirater (FAE) har noen interesse av at lokomotivet Dubai får et frynsete rykte blant kreditorene. Men emiren har tilsynelatende ikke råd, og i Abu Dhabi er man lei av å ta regningen hver gang visakortet til lillebror er blitt overopphetet. Børser verden over tok svalestup.

Det lille emiratet eier alt fra Madame Tussauds til store supermarkedkjeder i USA. Investeringene går andre veien også: DnB Nor har investert 300 millioner dollar i FAE. Oljefondet har investert to milliarder kroner. Royal Bank of Scotland, som nylig ble reddet av britiske skattebetalere, har over ti milliarder kroner utestående. Alle har penger å tape.

Hvordan ble Dubai så viktig?

Kamel – Mercedes – kamel
Dubai var et ganske tilfeldig, innholdsløst punkt langs ørkenkysten på den arabiske halvøy. Den lokale herskerklanen Al Maktoum hadde uflaks da grensene ble trukket opp, og satt med svarteper midt oppi de andre arabernes oljelykke.

«My grandfather rode a camel, my father rode a camel, I drive a Mercedes, my son drives a Land Rover, his son will drive a Land Rover, but his son will ride a camel. »

Sitatet tilhører Rashid bin Saeed Al Maktoum, emiren som startet moderniseringen av Dubai på 1960-tallet. Han visste at landet hans kun ville være en oljenasjon i et par tiår. Middelet for å unngå en retur til ørkenvandring, var å bli servicesentralen for den gryende industrien andre steder i Gulfen.

Etter å ha slått seg opp på grunnleggende servicetilbud som havner og flyplasser, fikk Al Maktoum en viktig innsikt: Smører du tykt nok på med russisk kaviar, bryr ikke folk seg så veldig om skiven er billig kneipp. Ørkenstripen skulle bli forlystelsespark. Og park ble det.

Høyere enn Ulriken
Ute på bassengkanten i 25. etasje i en skyskraper sitter rødsvidde europeere og slurper i seg smoothie og ser ut over resten av ståltårnene. Nede på gatenivå svinser kvinnene rundt i Gucci-butikker og bruker et afrikansk statsbudsjett på oppdatering av garderoben. Mennene venter på Starbucks, med en blåbærmuffins og kaffe moccha til tjue dollar.

Byggeboomen de siste femten årene har vært enorm: Verdens høyeste bygg, Burj Dubai, som er nær to hundre meter høyere enn Ulriken. Verdens største innendørs skibakke. Verdens dyreste hotell. En palmeformet, kunstig øy, med en kystlinje på nær åtte mil. Det er omtrent som omkretsen av Askøy.

To måneder etter at finanskrisen eksploderte i fjor, med konkursen til banken Lehman Brothers, åpnet hotellet «Atlantis» på palmeøya. Festen kostet ifølge CNN 20 millioner dollar. Den skulle vise at Dubai ikke var tynget av finansverdenens naturlover. Siden den gang har det gått nedover.

50 000 i leirer
Utenfor flyplassen i Dubai står rader av flotte biler, ofte med nøkkelen i og en halvtom kaffekopp på dashbordet. Middelklasse-innflyttere har mistet jobben sin og har ikke råd til å bli værende. Med boligpriser som har falt 25% det siste året, blir det å sette igjen en uselgelig bil som en pølse i slaktetiden. Dette er likevel de heldige.

I januar ble 20. 000 sørasiatiske arbeidere fløyet ut av Dubai. Det var ikke lenger bruk for dem.

Dubai er fullstendig avhengig av underbetalte og rettsløse innvandrere. De fleste kommer fra India, Filippinene og Bangladesh. Månedslønnen til arbeiderne er ifølge International Herald Tribune på rundt tusenlappen, i et land der snittlønnen er godt over ti tusen. De bor i «arbeiderleirer» som kan huse opptil femti tusen mann.

De kan aldri få statsborgerskap, og kan ikke skifte arbeidsgiver. Mange betaler så mye i «ansettelsesavgift» til korrupte rekrutteringsbyråer at de bruker år på å betale ned gjelden.

Kan lamme samfunnet
I et land der det meste er skattefritt er det greit å slippe pensjonsutbetalinger og sykepenger. I 2007 ble fire tusen arbeidere anholdt da de gjorde opprør for å få høyere lønn og mer levelige vilkår. Samtlige ble senere deportert. Arbeidsdepartementet begrunnet det ganske enkelt til avisen Emarat Al-Youm: «Arbeiderne ønsker ikke å jobbe, og vi ønsker ikke å tvinge dem til å jobbe».

Hva Oljefondets etiske råd sier til denne holdningen vites ikke, men de er i pent selskap. Muséet Louvre ble i sin tid bygget av despotiske konger, og viderefører nå tradisjonen med en planlagt avdeling i et av byggeprosjektene som har fått mest kritikk. New York University har også etableringsplaner.

Emiratets egne nettsider er befriende direkte om arbeidernes rettigheter: «Fagforeninger eksisterer ikke. (…) Streiker og lockout er forbudt». «Gud forby», sa tidligere arbeidsminister Ali bin Abdulla Al Kaabi om dette: «Våre flyplasser ville bli stengt. Våre gater, våre byggeplasser. Nei. Jeg vil ikke (tillate fagforeninger).»

Tikk, takk…
Dubai stemte aldri helt. Det er et land bygget på lån, selv om det å kreve renter nærmest er en dødssynd i Islam. Luksusvillaer befolket av bikinidamer ligger noen kilometer unna basarer der burkakledde kvinner pruter på krydderprisene.

Dubai er en blanding av en stor taxfree-butikk, Disneyland og Versailles like før revolusjonen. Akkurat nå er landet i skvis. Helt på kanten, bare timer før lånet gikk ut nå på mandag, kom Abu Dhabi likevel til unnsetning. Ti milliarder statlige oljedollar skal holde ting gående ut april, men dette dekker bare en brøkdel av gjelden, og Dubai er fortsatt i skvis.

Verdens største banker, med milliarder av dollar på spill, presser ovenfra. Millioner av lutfattige, grovt utnyttede arbeidere presser nedenfra. På flyplassen tikker Rolexene stille videre. Enn så lenge.

(Bergens Tidende 16.12.09)