Forbrukerrådet sine haltande forsøk på å evaluera fastlegeordninga er ein trussel mot truverdigheita til rådet.
Då eg vaks opp fekk me bladet «Forbrukerrapporten» i posten. Det var utgitt av Forbrukerrådet, og var fullt av nyttig og grundig informasjon om kva støvsugarar som var best, kva solkremar som var trygge, og så vidare.
Bladet blei lagt ned i 2009. Forbrukerrådet, derimot, har helt innpå stadig meir Møllers tran, og sett seg ut stadig nye samfunnsområde å uttala seg om. I 2010 kom det til open krig med regjeringa, etter at Forbrukerrådet hadde kome med nokre kontroversielle, politisk farga uttalelsar om norsk samferdslepolitikk.
I år har rådet blant anna teke for seg fastlegeordninga.
Dei har vore inne på fleire tema, men det siste er eit dramatisk utspel om at fastlegar ikkje gjer gynekologiske undersøkingar (GU). Inngangen til saka er at «Fastlegen svikter» og dette «kan bety liv eller død».
Utspelet er ei tynn suppe som kan motbevisast ganske lett ved å sjå på offentleg statistikk som tek deg eitt minutt å finna på Google. Det er ganske avslørande når rådet i ingressen brukar det diffuse “mange fastleger”, mens dei lenger nede i teksten gøymer mindre alarmerande uttrykk som “en del fastleger” og “en rekke fastleger”.
Dei hevdar å ha ringt alle landets legekontor. På 19 kontor har dei fått oppgitt at ingen legar der gjer gynekologisk undersøkelse (GU).
Dersom dei veit kva 19 legekontor det er snakk om kunne dei like godt oppgitt eit nøyaktig antal legar. Men kanskje talet ikkje er høgt nok til å fungera som alarmrop i ein kampanje.
Hvis me gjer eit raust anslag og seier at det jobbar tre legar på samtlege 19 kontor, er det likevel berre snakk om ca 1,2% av norske fastlegar.
Kan me finna ut kva som faktisk stemmer? Offentleg helsestatistikk hjelper oss eit godt stykke på vei. Alle fastlegar må senda inn refusjonskrav til staten. Dette er i praksis ei rekning for kvar einaste kontakt med ein pasient, der legen påfører bestemte kodar for kva innhaldet i timen, telefonsamtale eller brevet var, og får betalt deretter.
Me kan sjå på statistikken over dei rekningane som inneheld koden for GU. Med forsiktige justeringar for vikarbruk (sjå nederst på sida), kjem me til at minimum 94% av dei som reellt jobbar som fastlege gjorde GU i 2015. I tillegg kjem alle som har gløymt å føra på koden eller rett og slett ikkje veit at det finst ein eigen kode for dette. Regelverket er komplisert og det er langt over hundre separate kodar å forhalda seg til.
Alt under 100% er uansett for lågt, og eit alvorleg problem for dei pasientane det gjeld. Men å presentera det som eit stort problem for helsevesenet er det ikkje dekning for, og Forbrukarrådet skadar lege/pasient-forholdet ved å skapa eit bilete som ikkje stemmer.
Det er fleire faktorar som spelar inn på desse tala, som er umogeleg å ta høgde for i så grunne undersøkingar som Forbrukerrådet har drive med.
Dei har tilsynelatande ringt rundt og spurt ekspedisjonen på kontora om dei kan få time til GU. Me veit ikkje korleis spørsmålet var formulert, kva grunn dei oppgav for ønsket, og så vidare. I tillegg er det slik at dei fleste legekontor som hovedregel kun bookar inn eigne pasientar. Dersom ein tilfeldig person ringer ut av det blå og vil ha time til gynekologisk undersøkelse, vil dei fleste legesekretærar stussa litt.
Og så er det slik at verkelegheita er komplisert. I vinter var me tre mannlege legar og ein mannleg turnuslege på kontoret vårt. Då gjorde dei fleste av oss GU regelmessig. No er det to kvinnelege legar på kontoret. Nesten alle timebestillingar på celleprøvar og anna GU går no til dei. Dette er ikkje ein uvanleg situasjon.
Fokus på kvaliteten i primærehelsetenesta er kjærkome og ynskjeleg. Det finst saktens nok av forbetringspotensiale blant fastlegane, og gynekologi er kanskje eitt av fagfelta der dei syndar mest. Det er óg fundamentalt viktig at alle fastlegar tilbyr heile spekteret av likeverdige tenester til alle pasientane.
Allmennlegane sjølve har vore svært tydelege den siste tida på at dei må behalda kvinnehelse innanfor sitt fagfelt, og at det ikkje må skiljast ut til jordmødre eller spesialistar. Ikkje fordi fastlegane gjer ein betre jobb, men fordi hovedverdien med fastlegeordninga er å ha ein lege som ser heilheiten i din helsesituasjon.
Utspelet til Forbrukerrådet er dermed for alle praktiske formål misvisande og verdilaust.Fastlegane skal vera under konstant evaluering og forbetring, men dette må vera basert på forsking og fakta, ikkje lettbeinte, tabloide kampanjar.
Forbrukarrådet sviktar på både metodikk, gjennomføring og presentasjon. Dei er ikkje ein forskningsinstitusjon eller eit analysebyrå. Dei framstår som ei utspelsdriven pressemeldingmaskin. Om dei ikkje klarar betre enn dette bør dei halda seg til støvsugartestar.
——————————————————————-
Bakgrunn/statistikk frå HELFO:
«2AD» er koden for «Eg har møtt pasienten».
«103b» er koden for «Eg har gjort gynekologisk undersøkelse»
Av dei 4802 fastlegar som faktisk såg ein pasient i 2015 (altså sendte rekning med kode 2ad) var det 4063 som òg hadde sendt inn rekningar med kode 103b, og dermed altså hadde gjort ein gynekologisk undersøkelse.
Blant dei 4802 som har sett pasientar vil det vera vikarar, deltidsarbeidande, legar som deler på lister og liknande. Er du inne på ei liste i to-tre månader som ukjent vikar er det langt frå sikkert at du får gjort ein GU. Du må riktignok senda inn 1000 rekningar for å koma med i statistikken, men det tek det ikkje så mange veker å koma opp i ved fulltids praksis.
I Norge er det ganske utstrakt vikarbruk, ikkje minst i distrikta. 5% av fastlegelistene har inne langtidsvikarar til eikvar tid. Langt fleire har korttidsvikarar inne, men dette er det ikkje nøyaktige tal på.
Me kan ganske trygt legga til grunn at iallfall 10% av dei som sender inn rekningar er midlertidig inne i ei liste. Me får då 4063/4321.
Lasse Hagejordet og Benjamin Ødegaard Strand. To unge, fremadstormande menn som under artistnama «Solguden og Mannen» lagar lettbeint, formelbasert pop til russen, og tenar store beløp på det.
I år har dei laga ein song på bestilling frå russebussen Playboy 2017, der mellom anna russepresident på Amalie Skram vidaregåande skule, Ole Sebastian Rolland, er med, saman med andre russ frå Nordahl Grieg, Fana og Stend vidaregåande skular. Songen inneheld ein grov beskrivelse av seksuelle overgrep mot mindreårige.
Men russepresidenten på Amalie Skram og hans menasjeri på bussen vil ikkje slutta å bruka songen. Dei har brukt titusener av kroner på å få laga songen, og kan ikkje berre simpelthen droppa den. Dessutan unnskuldar dei seg med følgande: «Vi har betalt for renommeet til artistene. Det er de som eier sangen og rettighetene. Vi har ingenting med det å gjøre.»
Ynkelege, unge menn
I denne samanhengen er russegutane berre nyttige idiotar for ein forkasteleg industri. Dei fortenar likevel all den tyn dei kan få, på fleire plan.
At russen kan gå ut etter tre år på vidaregåande og betala opptil hundre tusen kroner for éin song, utan å få noko slags rettigheiter til eller royalties for den, viser at «Luksusfellen» trygt kan planlegga mange fleire sesongar utan å vera redd for å gå tom for lettlurte, korttenkte deltakarar. Byens prestisjeskular sender tydelegvis ungdommen rett inn i armane på forbrukslån-bransjen.
Ein annan ting er at denne russebussen har bestilt songen, betalt for den, høyrt gjennom den, og etter intern diskusjon bestemt seg for å gå god for den og bruka den for å fronta seg sjølve. Å koma etterpå og spela uskuldig fordi ein ikkje får royalties frå songen er ansvarsfråskriving av ynkelegaste sort. Ansvar for eigne handlingar er openbart ikkje ei paradegrein i denne elevgruppa.
Utvida perspektiv
Ein skal vera forsiktig med å forventa for mykje av umodne, narsissitiske russegutar, men koblinga til Amalie Skram Vidaregåande er spesielt interessant. Skulen er blant dei nyaste og flottaste i fylket. Den har i fleire år samahengande vore den vidaregåande skulen som er soleklart vanskelegast å koma inn på i Hordaland. Som eit naturleg resultat av dette har den svært høg jenteandel, på nær 70%, ettersom det er jenter som har best karakterar.
Likevel klarar altså skulen å enda opp med ein mannleg russepresident, henta frå ein kompisgjeng som ser på kvinner som lite anna enn midlertidige oppbevaringsstader for penisar. Det er sjølvsagt ekstra trist når ein tenker på kven skulen er oppkalla etter og kva ho stod for.
I ein større samanheng er russesongar berre fjas. All denne klaginga frå vaksne vil berre gje Ødegaard og Hagejordet meir PR, meir business, høgare marknadsverdi. Men me må likevel stå på og kjempa mot dei.
Eit viktig kjenneteikn ved fredelege, framgangsrike samfunn er at kvinner nyt lik respekt, same rettar og same status som menn. Sylvi Listhaug må gjerne jamra seg hås over “feministeliten” men faktum er at Norge er ein liten oase av likestilling i ei verd der kvinner fortsatt i overveldande grad er undertrykt og gitt mindre verdi enn menn. Dette gjeld store deler av den tredje verda samt dei områda der middelaldersk islam rår grunnen. Men det gjeld også langt nærmare våre eigne landegrenser.
Russland har nyleg avkriminalisert vold mot ektefelle. Nyleg sirkulerte det ein video frå Europaparlamentet der ein eldre, mannleg parlamentarikar frå Polen langa ut; Det er “sjølvsagt” at kvinner tenar mindre enn menn, fordi kvinner er “mindre, svakare og mindre intelligente”. Og så har me sjølvsagt “Grab them by the pussy”-presidenten i USA. Me må ta desse kampane internasjonalt og politisk, men me må óg ta dei i våre eigne samfunn.Spesielt når det blir så ille som i tilfellet Ødegaard og Hagejordet.
Daterape-Duoen
I den aktuelle songen blir linja «Er du tretten, er du med» direkte etterfulgt av «Når du suger, så gå ned». Når Dagbladet spør om Hagejordet og Ødegaard skjønar at desse setningane lett kan sjåast i samanheng, svarar dei: «Det gjør vi. Det er litt av trikset.» «Litt av trikset» er altså å oppfordra til voldtekt av barn. Ikkje insinuera. Ikkje antyda. Men beskriva og instruera, som i følgande linje; “Er du skvetten, legg deg ned og ikke skrik”.
Hagejordet og Ødegaard strekker seg så langt dei kan for å vera «litt på kanten, men ikke over», som dei seier. “Folk ønsker at låta deres skal bli kjent, og hvis den er kontroversiell blir den kjent.” Dette er altså eit kalkulert pr-stunt. Dei veit godt kva dei gjer.
Kva når dei sjølve blir trekt litt nært kanten? Avissaker skal også selga og skapa oppmerksomheit. Kva med overskrifter som «Pornoduo pusher voldtektssanger»? Er det for nært kanten? Kva om me slår til med «PedoLasse» Hagejordet og Benjamin «Daterape» Ødegaard. Er det over streken? Er det ubehageleg?
“Vi skriver ikke konkret noe om sex med mindreårige eller overgrep. Det kan kanskje tolkes sånn, men vi har ikke ment det sånn når vi har skrevet det”, seier dei to.
Kvar einaste veke på legekontoret ser eg liv som har blitt ødelagt av seksuelle overgrep. Det kan vera over fleire år som barn, det kan vera ein enkeltepisode i ungdommen eller angrepsvoldtekt i vaksen alder. Ingen kjem umerka frå ei slik oppleving, uansett korleis den arta seg.
At russen på vestlandets fremste vidaregåande skule blir representert av denne type menneske er trist. At to kjepphøge nokon-og-tjueåringar sit og tenar millionbeløp på bevisst, kalkulert nesten-promotering av denne type overgrep er kvalmande.
Det er ikkje det at eg er så fundamentalt ueinig i politikken Listhaug fører. Mykje av den er breidt forankra på Stortinget, og i reine tal er den ikkje nødvendigvis vesensforskjellig frå raudgrøn innvandringspolitikk.
Men.
Ho virkar så tilfreds med det heile. Akkurat som då ho trampa rundt som ein elefant i porselensbutikken som landbruksminister, og gliste breiare og breiare dess meir ho klarte å knusa i småbitar.
På same måte synes Listhaug no einsidig å tenka at kritikk og opprør betyr at ho gjer alt rett innan innvandring og inkludering.
Dei som reagerar på måten ho ordlegg seg på blir kontant stempla som mjuke, urealistiske sosialistar som ikkje forstår den verkelege verda. Dei som vågar å ymta framom at det går an å omtala innvandrarar som noko anna enn ein trussel mot framtida til våre barn, må sporenstreks svara for kva velferdsordningar dei vil kutta. Den som kritiserar framferda hennar blir rutinemessig beskulda for nedrige personangrep (av Listhaug sjølv, eller den trufaste våpendragaren Per Sandberg), utan hensyn til at Listhaug sjølv har «stått fram» på framsida av VG med si «tvil» om korvidt ho skulle fortsetja i politikken av familiehensyn, samtidig som ho pushar familieidyllen for alt den er verdt på den høgst offentlege bloggen sin.
Listhaug, med si fortid i PR-klubben First House («Overfakturering FTW!»), meistrar nye medier og vår tids retorikk til fingerspissane. Når ho på monomant vis messar om og om igjen på dei same setningane i ein debatt, er det fordi ho veit at lyttarane uansett ikkje hugsar noko særleg av det heile. Dei hugsar punchlines og ting som blir gjentatt og gjentatt. Vinnaren er ikkje den som har det beste argumentet eller fakta på si side. Vinnaren er den som får sagt sitt poeng flest gonger, uavhengig av kva ein eigentleg snakkar om.
Det tragiske i dette er at sjølv om Listhaug meistrar debatt- og retorikk-kunsten reint teknisk, synes ho på paradoksalt vis heilt blotta for forståelse for ordets makt, og korleis språket hennar formar meiningar langt utanfor dei kretsar ho henvender seg til.
Eg var ganske tett på det kommunale hjelpe- og mottaksapparatet under den verste innstrøyminga i fjor. Eg såg korleis det knaka i samanføyingane. Eg såg korleis skular, helsestasjonar og barnehagar prøvde som best dei kunne, ofte med begrensa ressursar og kompetanse. Eg såg korleis timebøkene på legekontoret titt og ofte blei fylt opp med PTSD, uvante smittesituasjonar, og andre ting som var kostbare og tidkrevande.
Eg har ingen illusjonar om at ein slik runde til hadde enda særleg bra. Eg er smerteleg klar over at dei titusenlappane som rann ut på spesialpedagogikk, samtaleterapi og dyre blodprøvar til asylsøkarar her i Norge kunne ha betalt for telt, tepper og matrasjonar til langt fleire trengande i Aleppo. Desse tinga er openbare, og venstresida kan godt slutta med å behandla Listhaug som dyret i openbaringa berre fordi ho konstaterar enkle fakta.
Det er heilt riktig at pengane til sjukeheimar og asylmottak kjem frå same staden. Men når sjukeheimsplassen til Olga (93) og opphaldsløyvet til Ali (17) konsekvent blir satt på kollisjonskurs av leiande politikarar, gong på gong på gong, kryp det til slutt mugg inn i bærebjelkane i det norske folk, det anstendige, moralske fundamentet sviktar, og det tårnar seg opp med konfrontasjonar og framandgjering.
Du kan sei at det er feigt å vera (betinga) for Listhaug sin politikk men mot Listhaug sin retorikk. For ein utkasta syrar har det ingen ting å sei om du kastar han ut med eit frydefullt glis eller med ei skamfull tåre. Men for dei som får bli, og for oss som skal ta imot dei, har det noko å sei. Retorikken i innvandrings- og integreringsdebatten formar store deler av grunnlaget for korleis me skal leva saman framover. Det har noko å sei kva ord du brukar, korleis du legg fram ting, kva som er grunnen til at du gjer det du gjer.
Den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt formulerte prinsippet for USA sin utanrikspolitikk i fleire tiår, gjennom setninga: «Speak softly and carry a big stick» Kort forklart betyr det at ein skal formulera seg skånsomt og lite aggressivt, men samtidig vera tydeleg på at ein kan setja makt bak krava sine.
Kommunereforma er stort sett noko tull. Den vil tappa Distrikts-Norge for ei mengd høgkompetansejobbar og utvatna lokaldemokratiet. Det nye inntektssystemet svekker både småbygder og større stader som Førde og Voss, som burde vera meir enn store nok til å fungera bra.
Men kommunereforma er ikkje _berre_ noko tull. Indre Hardanger er eit døme. Eidfjord, Ulvik og Granvin er alle inne blant dei topp 40 minste kommunane i Norge. Det er ein god halvtime å køyra frå Øvre Granvin til Øvre Eidfjord. Det seier seg sjølv at tettheita av rådhus i dette området er litt i overkant av kva som er strengt nødvendig. Sett utanfrå er det openbart at desse tre, og den nordlegaste snutten av Ullensvang (Oksenhalvøya og Bu) burde kunna fungera greit saman.
Men så var det resten av fjorden. Odda, Jondal og Ullensvang klarar seg greit enn så lenge. Men det nye inntektssystemet kjem til å gjera ting verre. Sjølv om du tykkjer kommunereforma er dum, dårleg begrunna og provoserande, kan du ikkje lata som om ho ikkje finst. Regjeringa ligg ganske bra an på meiningsmålingane, og det er godt mogeleg kommunalminister Sanner har jobb til 2021. Dessutan er det ein ganske så offentleg hemmelegheit at Ap ynskjer færre kommunar, så ei ny raudgulgrøn regjering kjem neppe til å reversera noko som helst.
Sett frå sidelinja er det to scenarier for Hardanger: Eit håpefullt og eit litt trist.
I det triste går dei vitale og veksande bygdene Kinsarvik og Lofthus mot nord, inn i ein (fortsatt) ganske liten kommune. Denne vil etterkvart sokna meir og meir mot Voss innan både handel, skule, helse og anna. Utan Lofthus/Kinsarvik som alliert, har Jondal inga interesse av å vera den einaste veslebroren i den uunngåelege syskenkranglinga som vil koma med Odda. Med stadig betre ferjetilbod, og på sikt kanskje bru og Kvamskogtunnell, blir Jondal ein del av eit Kvam som gradvis vender seg endå meir mot Bergen. Odda sit att med ein litt større del av Sørfjorden enn no, og er ellers ganske uendra.
Eg skal på ingen måte ikkje påstå at dette i seg sjølv vil gje dårleg livskvalitet og svake kommunale tenester for innbyggarane. Men for «Hardanger» som ein meiningsfull geografisk region blir det eit banesår.
I det håpefulle scenariet går heile Sørfjorden, Odda og Jondal i lag. Kommunen har ein sunn balanse mellom sentrum og periferi. Den har ei frukt- og bær-næring som omtrent er den einaste sektoren av vestlandsk landbruk der det skjer noko positivt. Den har tungindustri som (til dei fleste si overrasking) har vist seg å vera både framtidsretta og konkurransedyktig. Den har to nasjonalparkar og ei reiselivsnæring som (også til dei fleste si overrasking) er så suksessrik at den har solide veksesmerter. Den har også ei solid mengd konsesjonskraft. Styrken i ein så variert kommune skal ein ikkje undervurdera.
Til sjuande og sist er det ikkje argumenta frå prominensar som Edmund Harris Utne eller Roald Aga Haug som skal avgjera kva du stemmer. Du kan ikkje ta hensyn til kva eit eller anna kommunestyre gjorde eller ikkje gjorde i «gamle dagar» (også kjent som 90-talet for dagens ungdom). Du kan ikkje la val av aust/vest-stamvegen avgjera. Når Ketil Solvik-Olsen skal bruka mangfoldige titals milliardar bryr han seg ikkje særleg om kva ti-femten tusen innbyggarar innerst i ein fjord ynskjer. Såpass realistiske må me vera. Du bør heller ikkje stemma ut frå enkeltsaker som at du ynskjer å bevara barneskulen du sjølv gjekk på, eller at du er redd for tukling med jaktrettane på Vidda.
Du må stemma ut frå kva samfunn du trur borna dine lever i om tjue år. I Hardanger har ein vore flinke til å tenka langsiktig og stort. Dei gjorde det då dei bygde Lagmannsstova på Aga, Munketreppene på Lofthus og eit skisenter langt oppe på Folgefonna. Dei gjorde det då dei bygde det opprinnelege Hardanger Hotel og Ringedalsdammen.
Det same gjeld no. Tenk vidt, tenk breidt, tenk langsiktig. Tenk framover. Godt val.
Eg møter ein del folk frå Midtausten i jobben som allmennlege, og deira kultur kan vera vanskeleg å forstå, sjølv om eg har reist ein del der opp gjennom åra. Då eg gjekk på ungdomsskulen på Hauso syntes me folk frå Vines var rare, sidan det var bedehus der ute og enkelte av dei visstnok var kristne. På barneskulen på Nå syntes me Bleiingane at Agingane var litt rare, fordi dei budde i byggefelt og ikkje på eit gardstun, slik me var vant med sjølve. Kva Agingane tenkte om oss, som kom frå bondegardar og heitte «bleie» til etternavn, må gudane vita.
Hvs ein zoomar litt ut på kulturforskjellar, vert dei stort sett ganske ubetydelege, og tidvis direkte komiske. Ja, det er forskjell på ein industriby og ei landbruksbygd, for all del. Men skal denne forskjellen trumfa nye vegar, nedlagte ferjer, bankar og postkontor utsletta av internett, omlegging av kommunane sitt inntektssystem og ei historisk nedlegging innan landbruket, for å nemna noko? At Norge dei komande åra må venta seg ein kraftig økonomisk smell på grunn av oljekrakket hjelper ikkje på.
Eg er oppvaksen i Vikebygd, men har budd lenge vekke. Eg følger nøye med på kva som skjer i regionen, men er både på innsida og utsida. Med utsidebrillene på framstår det som direkte fascinerande at nokon seriøst vurderar å etablera ein ny kommune som er delt av fjorden. At me har arva dagens grenser frå tidlegare tider er greit nok, og det fungerar på eit vis. Men å gå inn for ein ny fjorddelt kommune i 2016 inneber at du har eit ganske eksotisk syn på korleis samfunnsstrukturen kjem til å sjå ut dei komande tredve åra.
Kaos overalt
Til dei som er skeptiske til politikken i eine eller andre kommunen: Kommunepolitikk er alltid litt treg, litt kaotisk, veldig personbasert og ganske ofte brutal. Det gjeld i Odda, i Jondal, i Ullensvang og det gjeld også i større kommunar der ein skulle tru forholda var meir profesjonelle. Berre sjå på kaoset som har vore i Bergen. Hovudregelen er at me får dei politikarane me fortenar.
Det tyngste og mest fornuftige argumentet eg har sett for å gjera noko anna enn å slå saman Odda, Ullensvang og Jondal, er at Vestsida i ein utvida fjordakommune (“Nordalternativet”) vil vera likeverdig med resten av kommunen. I valkrinsane frå Måge til Alsåker bur det over 1200 menneske, altså fleire enn i Ulvik, Granvin eller Eidfjord. Det vil vera enklare å argumentera for å få sin del av kaka i form av tenester og investeringar når ein utgjer ein så stor del av kommunen. Men det er også det einaste argumentet me kan tillegga særleg vekt.
Eit vanleg forsøk på å legga debatten død, er å seie at me veit kva me har, men ikkje kva me får. Det er viktig å ikkje forhalda seg til dette utsagnet som eit gubbete molboargument for å behalda alt som det er for ein kvar pris, men som ein motivasjon til å sjå nøyare på kva ei samanslåing vil medføra. Då må ein sjå konkret på kva kommunen tilbyr.
Utrygge tenester
Det som gjer at kommunen har noko som helst å seie for folk, er dei kommunale tenestene, då særleg skule, barnehage og helse/omsorg. Jobb og fritidsaktivitetar er sentrale ting i livet for den enkelte, men dei er ikkje nødvendigvis direkte knytt til kor kommunegrensene går. Kva vil så ei samanslåing med Odda ha å seie for dei kommunale tenestene på Vestsida?
Den mest openbare negative konsekvensen er at Vikebygd skule vil vera trua. Det vil vera lett for eit pressa kommunestyre å seie at det er halvanna mil frå Måge til Odda, halvanna mil frå Bleie til Hauso, og dela skulekrinsen mellom der ein stad. Halvanna mil er ikkje mykje når ein susar avgårde med bil, men det er sjølvsagt noko anna med ein treg skulebuss på rasutsette vegar vinterstid. I dag tek skulebussen ca 25 minutt frå Bleie/Nå til Hauso, og det kjem ikkje til å gå kjappare om masse småungar skal plukkast opp og stuast på plass. Dette er truleg den største enkelttrusselen mot samfunnet på Vestsida. På grunn av avstanden til Odda frå Vines/Alsåker er ikkje Hauso skule i fare på same måte, heldigvis.
Aldersheimen på Utne vil truleg vera trygg i fyrste omgang. Det er simpelthen for langt derifrå til Odda, og uansett vil ein trenga ein del pleiepersonell i området til å hjelpa dei som bur heime eller i omsorgsbustader. Men sjukeheimsmedisin vert, på grunn av aukande levealder, stadig meir krevande og krev stadig meir kompetanse og ressursar.
Legekontoret på Utne vil truleg kunna drivast så lenge det er nokon som er villig til å jobba der, men i framtida vil svært få legar ha lyst til å jobba på eit så lite legekontor. Det skuldast dels den rivande utviklinga innan medisinfaget, og dels folk sine aukande krav og forventningar. Kontoret vil neppe bli nedlagt i overskueleg framtid, men i ein situasjon der det er vanskeleg å rekruttera legar vil det fort kunna bli eit utekontor drifta frå Odda, med reduserte opningstider. Barnehagane på si side er nok trygge. Det er høg terskel for å transportera så små barn.
Dette kan virka som ei ganske negativ oppsummering, og iallfall ikkje som noko argument for kommunesamanslåing. Det er imidlertid så enkelt at eit Ullensvang som berre i år skal spara ni millionar kroner ikkje vil vera noko betre stilt framover enn ein samanslått kommune. Og endå viktigare: Mange av desse trendane er langt på vei uavhengige av kommuneøkonomien. Den desidert største utfordringa er simpelthen å få på plass det ein treng av kompetente folk i ulike sektorar. Då treng ein tilflytting/tilbakeflytting, og då treng ein arbeidsplassar.
Breidare næringsgrunnlag
Langs fjordsidene er det landbruk, helse, oppvekst og diverse små foretak innan handverkarsektoren som i hovudsak utgjer arbeidsmarknaden. I Jondal er nesten ein tredel av jobbane innan helse og omsorg. Skal du som fjording gjera noko anna må du enten starta for deg sjølv eller reisa til Odda. Andelen av sysselsette i Ullensvang som pendlar ut av kommunen har krype jamnt oppover frå ein tredjedel ved årtusenskiftet til nesten 40% no. I 2014 hadde Jondal rekordhøg negativ pendlingsbalanse (antal innpendlarar minus antal utpendlarar).
Ingenting tilseier at dette vil endra seg, heller tvert om. Landbruk og fiske utgjer knapt 1% av sysselsetjinga i Odda. Til samanlikning er det rundt 10% for Ullensvang og Jondal. Men på berre åtte år har landbruket sin andel av sysselsetjinga i Ullensvang minka med ein tredel. Det er mykje. Det skjer mykje bra kompetansebygging og innovativ produktutvikling innan landbruket som truleg vil betra lønnsomheita og gje opphav til enkelte suksessrike bedrifter. Men nokre større, strukturelle utslag på sysselsetjings-statistikken vil me neppe sjå.
Det er derfor i heile Indre Hardanger si interesse å ha ein kommune som er god på næringsutvikling av alle slag, som har god saksbehandlingskapasitet og som kan tilby bustader, tomter og næringsareal til alle som vil ha.
Ikkje berre Vestsida
Saka er mindre opplagt for Jondal og Lofthus/Kinsarvik enn for Vestsida, men burde heller ikkje vera veldig vanskeleg når ein ser på realitetane.
Jondal har eit nostalgisk forhold til Kvam, og drøymer truleg inst inne om ei bru over fjorden til eit Kvam i sterk vekst, med tunnell under Kvamskogen og pendlaravstand til Bergen. Det er forståeleg, men dessverre lite realistisk.
Etter det som framstår som tidenes lobbymessige mageplask, har Hordalandsdiagonalen gått frå å vera ein sikker vinnar til å henga i ein stadig tynnare tråd. Til og med Sunnhordlandsdiagonalen er no rekna som ein konkurrent, sjølv med Hordalandsdiagonalen sin enorme fordel i å allerede ha to av tunnellane på plass. Og sjølv om dette skulle snu, snakkar me uansett minimum om ti-femten år før alt kan vera på plass. Til Odda køyrer ein allerede i dag på ein god halvtime, på i hovudsak god, trygg veg.
Det vert av mange teke for gitt at Lofthus/Kinsarvik kjem til å orientera seg mot nord, noko som undrar meg litt. I den kommunen vil det vera fire ganske like sentrum med kort avstand frå kvarandre, med eit vell av mogelegheiter for bikkjeslagsmål om kor ulike funksjonar og arbeidsplassar skal ligga. Ved samanslåing mot sør vil avstanden til Odda saman med det relativt høge innbyggartalet langt på veg sikra desse bygdene tenester på dagens nivå. I tillegg vil dei saman med Vestsida, Jondal og Røldal utgjera eit interessefellesskap og ein sunn og sterk balanse mot byen i sentrum. Ingen av desse fire utkantane i ein ny kommune vil vera ein trussel mot dei andre. Dei er for langt frå kvarandre til å slåss om skular og andre ting.
Lofthus er ei av dei vakraste, mest vitale bygdene langs heile Hardangerfjorden og Kinsarvik har ein unik fordel med tilflytting og arbeidsplassane på Kartverket. Dei har sterk landbruks- og reiselivskompetanse, og vil ikkje kunna slukast av Odda på noko vis. Utan å sei noko vondt om Reisemål Hardangerfjord, så er reiselivssatsinga i Indre Hardanger i dag dels fjernstyrt frå Norheimsund, og dels styrt på deltid av ein næringskonsulent i Odda. Kobla med ei omlegging og spissing av dagens kommuneadministrasjon kan bygdene på austsida bli ein kraftig aktør i ei langt sterkare reiselivssatsing.
Den vesle, stadig krympande, forskjellen
Dei meir saklige argumenta rundt Kulturforskjellen går på at kommuneadministrasjonen og det offentlege apparatet ellers i Odda har eit anna fokus og anna kompetanse enn i Ullensvang og Jondal. Det kan for eksempel godt vera at eit innovativt tiltak som «Dyrk smart«-prosjektet i fruktnæringa hadde blitt møtt med skuldertrekk og blanke blikk i Odda rådhus per no. Den ganske hjelpelause handteringa av Trolltunga-boomen så langt viser at industribyen også har ein god del å læra om reiseliv. Kategorien “Overnatting og servering” utgjer ein tre gonger større andel av sysselsetjinga i Ullensvang samanlikna med Odda.
Her møter me imidlertid oss sjølve i døra. Eit av dei hyppigaste refrenga ein høyrer frå Distrikts-Norge er at me kan skaffa all den kompetanse som trengs berre me får sjansen. Kartverket i Kinsarvik er det glitrande eksemplet lokalt. Det står ikkje til truande å samtidig seie at Odda vil enda opp med å vanstyra Ullensvang og Jondal dersom me går saman. Tvert om kan ein ny, sterkare kommuneadministrasjon med meir kapasitet på utgreiing og saksbehandling vera ein betre samarbeidspartner for innbyggarar og næringsliv.
Proaktiv
Rundt ein tredel av landets kommunar har starta samanslåingsprosessar. Finrekning på akkurat nøyaktig kor mykje pengar ein får frå Staten med det eine eller andre alternativet er eit byråkratisk pliktløp, men uansett forandrar det ikkje på at det vil vera betydeleg mindre attraktivt å vera ein liten kommune framover enn det er i dag.
Kvifor ikkje sjå korleis ein kan få mest mogeleg ut av denne prosessen, i positiv retning? Vedta, slik Nordhordland har gjort, at skule- og helse/omsorgs-strukturen er freda minimum fram til ei samanslåing i 2020. Det vil gi ro rundt dei største stridsspørsmåla, og gje innbyggarane tid til å jobba og skapa verdiar i staden for å gå i fakkeltog eller starta protestaksjonar. Bruk uformelle politiske kanalar mot høgare politiske nivå til å kobla samanslåinga mot andre ynskjer, eksempelvis utbetring av vegen mellom Folgefonn- og Jondalstunnellen.
Finn ut kven som er gode til kva og korleis bygdene kan utfylla kvarandre utan å konkurrera. Eit døme er den paradoksale situasjonen at fråflyttingskommunane Odda og Ullensvang har mangel på tomter og ledige hus. Forsering av eit nytt byggefelt ved Nå sentrum, i behageleg pendlaravstand frå Odda, vil bidra til å trygga butikk og skule, og bidra til auka sentrumspreg der.
Nokon kan reiseliv, nokon kan landbruk, nokon kan industri. Nokon har god plass, nokon har dårleg plass. Dette er ikkje argument for å leva kvar for seg. Tvert om er det argument for å jobba saman.
Luften i Bergen er snart like tykk av nepotisme som av nitrogenoksid.
En forsmådd reder, herreklubber med flosshatt, en glamourkåt ordfører, dyre artister og en storstilet feiring av den mest ulønnsomme, bedritne delen av turistnæringen. Det blir ikke bare regnet som skaper trist stemning på 17.mai i Bergen i år. La oss ta hele miseren i tur og orden:
Trude Drevland: Hun er den minst bevisste ordføreren vi har hatt siden, vel, siden Hermann Friele. Hun har misforstått sin rolle i retning av å lystelig applaudere alt som minner om næringsvirksomhet innenfor kommunegrensene. Hun har for eksempel deltatt entusiastisk i åpningen av en kvakksalverklinikk i Bergen sentrum. I ettertid skal hun ha uttalt at hun ikke helt visste hva de drev med der, og beklaget det hele, men hun er fortsatt å finne smilende i all sin ordførerprakt på foretaket sine hjemmesider. Nå har hun vært sydover for å spille inn reklamevideo for et cruiseskip, med den tanke at vakre, sprudlende scener fra Bergen i denne videoen er god reklame. Vestlandets hovedstad, “gateway to the fjords”, det selvsagte utgangspunkt for fjordene; De fjordene som alle innen reiselivsverdenen som er i stand til å stave fullstendige setninger har kåret til et av verdens beste reisemål. Denne byen trenger altså drahjelp av en reklamevideo. For et cruiseskip. Hvis Drevland har så lave tanker om byen burde hun ha trukket seg for lenge siden.
Torstein Hagen: En jappetids-raider fra like utenfor Oslo, som etter det man kan forstå har bodd i Bergen i seks-sju år for en mannsalder siden og deretter har bodd utenlands. Han hører med andre ord like mye “heme” i Bergen som eliteseriegullet gjør, og er omtrent like norsk som den lystige kyprioten John Fredriksen.
Bergensregistrert skip: “Viking Star” skal males med “Bergen” på hekken. Du tror kanskje det vil ramle inn med skattekroner så snart malingen har tørket? Niks. Ta det fra en som kan det: “Det vil ikke få noen praktiske påvirkninger for selskapets drift eller skattesituasjon ved å flagge over til Norsk internasjonalt skipsregister.” Dette sa Tor Olav Trøim om sitt eget selskap for noen år siden. Han er tidligere glorifisert personlig assistent for nevnte Fredriksen. Viking Cruises er et amerikansk rederi og hele sirkuset kommer neppe til å generere mer skattekroner enn din lokale Rema 1000-butikk. Nittedølen og Sveitsisk-amerikaneren Hagen sier selv at det er gunstig for rederiet å være registrert i NIS: Det er et status-register. Hvorfor i all verden byen skal spre beina på denne tarvelige måten for å havne i hekken på noen er dermed ganske uforståelig.
Cruise er bra: Hagen sine flytende, eksosdampende lysthus for den globale overklassen skal ha atten anløp i Bergen til neste år, og byens hoteller puster nok lettet ut over å slippe å forholde seg til disse 14 400 gjestene som de ellers måtte ha skaffet både mat og senger til. Cruiseturister er mer gnitne enn tyske bobilkremmere. Sistenevnte betaler i det minste bompenger innimellom. Cruisefolket ser byen fra bussvinduet. Hver gang Bergenhus våkner til en av disse kolossene borte på Dokken kan du banne på at bussene står som en sammenhengende mur fra vannkanten og hele veien bort til Fløybanen. Er man heldige legger turistene igjen førti kroner til en vaffel med “hjemmelaget” syltetøy og 199,90 for et smilende plastikktroll. Klima- og miljømessig er hele cruisekonseptet bare ille. Det hadde vært like greit (og mer ærlig) om Statoil kjørte inn en diger tankbåt langs bryggen og sponset 17.mai for å feire sitt nyeste oljesandprosjekt. Statoil tjener vi i det minste penger på.
Fiffeklubben Fin: Formannen i 17.mai-komiteen satt i formannskapet til rederiet Hagen drev på åttitallet. Monica Mæland er tidligere byrådsleder, nå statsråd som har justert reglene slik at cruiseskip kan registreres i NIS. Ingen tar ansvaret for dåps-beslutningen. Havnevesenet refererer til kommunen som refererer tilbake som refererer til 17.mai-komiteen, og politikerene holder seg milelangt unna. Ordføreren snakker om å “la champagnen flyte”. Havnevesenet, som til vanlig sliter så fryktelig med å få jaget ut forurensende supplybåter selv på de dagene Danmarks plass minner om Beijing og kun Rådhuset stikker toppen opp av den grå ertesuppen, har nå tydeligvis klart å stenge av hele Vågen for vanlige småbåter simpelthen fordi noen med (gamle) penger spurte om å få plassen.
”De kommersielle interessene rederiet kan ha hatt til å legge dåpen til 17. mai, var ikke med i diskusjonen da Havnevesenet sa ja til arrangementet.”, ifølge havnedirektøren sitt intervju med BT. Dette er så rørende naivt at det grenser til det løgnaktige. Trude Drevland har gjort slik ansvarsfraskrivende ubetenksomhet til sitt varemerke, men at en profesjonell aktør som havnedirektøren ikke skulle skjønne hva et slikt arrangement er verdt, står ikke til troende. Direktøren er styremedlem i interesseselskapet Cruise Norway AS, som jobber for å promotere Norge som cruisedestinasjon.
Bystyret er selvsagt invitert inn på middag under dåpen. Mens champagnen flyter i festsalen, kan Folket stå ute i øsregnet og nyte synet av litt flere og større raketter enn vanlig, mens en grovkornet storskjerm viser utydelige bilder av noen artister de uansett har sett alt for mye av på tv.
Sissel Kyrkjebø eksemplifiserer den markkryperske holdningen for utenlandsk storkapital i sitt forsvar for den tilbakevendte reder: “Denne gangen er det altså noen som har spyttet litt ekstra i kassen og sagt at de ønsker å lage en folkefest for alle.”
Ja, for det er jo nettopp det vi alltid sliter sånn med å få til på 17.mai her i byen.
Både velferdsstaten og helsevesenet er medskuldige i drapet på gud. Det gjer
dei ikkje erstatningspliktige i form av å gje religiøse særskilde privilegier.
Velferdsstaten er i ferd med å drukna i sjukdommar den sjølv er med på
å skapa, skriv Eivind Meland, fastlege og professor ved UiB, i BT 6. februar. Det
verdslege og gudlause samfunnet har stivna til og blitt farleg dogmatisk i sin
fiendtlegheit mot mennesket sitt naturlege behov for det andelege. Eit av symptoma
på dette er manglande respekt for religiøse ytringar i det offentlege rom.
Helsevesenet som placebo
Meland skriv mykje klokt om at me som samfunn behandlar oss sjuke, og at
moderne medisin tidvis vert brukt som eit placebo for å lindra det som eigentleg er
psykososiale eller, om ein vil, andelege problem. Helsevesenet jaktar på sjukdom
med ljos, lykter og radioaktive superscannerar. Ofte vert ein behandla som sjuk inntil
det motsette er bevist. Det er eit problem, og det har Meland langt på veg rett i.
I ei verd der livets rynker er glatta over av Facebook-perfeksjonen, gud er
død og FrP stemmer for bompengar, er ingenting sikkert og ingenting godt nok.
Usikkerheita og jakta på lukka gjer at nordmannen søker sjelefred andre stader enn
han har hatt for vane dei føregåande tusen åra, og helsevesenet er ein mykje brukt
tilfluktsstad. CT-scanneren har blitt den nye skriftestolen der ein kan bli rensa for sine
synder og angsten for kreft. Apoteket er den nye nattverda der ein i staden for Jesu
blod serverar blodfortynnande.
Alle som har jobba i helsevesenet veit at me ofte gjer alt for mykje i eit fåfengt
forsøk på å stagga det uunngåelege. Sjølv garva overlegar kan la seg riva med av
håpet i stemma til ein dødssjuk pasient, og lova ei siste utgreiing, nokre ekstra
blodprøvar, eller ei henvising til vurdering for ein operasjon han innerst inne veit at
ingen kirurgar vil gjennomføra.
Sekulær konspirasjon
Meland går imidlertid alt for langt. Uførepensjon og sjukepengar blir «prosesser
som handler om utstøting og fremmedgjøring». Trygdeytingar er “en fattig trøst for
urettferdighet og opplevelse av håpløshet”. Han framstiller det som om velferdsstaten
er eit sekulært komplott for å hindra folk i å forsona seg med si eiga skjebne. Mange
alvorleg sjuke vil nok heller sei at offentleg velferd tvert om gjer det mogeleg å
fokusera på det andelege, det menneskelege og det nære, i staden for å måtta
bekymra seg for husleiga eller barnehageavgifta.
Anklagene om at det moderne Norge er ei “fundamentalistisk velferdsstatkirke”
med dei NAV-tilsette som aggressivt rekrutterande misjonærar, framstår som
underlege dersom ein følgjer den jamne politiske debatt. Det finst knapt noko
det offentlege Norge har akka og uffa seg meir over dei siste åra enn veksten i
antal uføre og små prosenters oppgang i sjukefråveret. For heile Systemet, frå statsministeren og ned til den enkelte fastlege, er det arbeidslinja, aktiv sjukemelding,
jobbtrening, inkluderande arbeidsliv og omskulering som gjeld.
Diagnosemonsteret
Framstillinga av helsevesenet som eit diagnosemonster som et eksistensielle
plager til lunsj er heller ikkje heilt rett. Det er eit skarpt og aukande fokus på
overdiagnostisering innan helsevesenet. Det store amerikanske legetidsskriftet
Archives of Internal Medicine gjekk i fjor ut på leiarplass og kalla overdiagnostisering
“ein moderne epidemi”. Sjølv for eit gjennomdokumentert og livreddande program
som den norske mammografiscreeninga har den totale nytteverdien vore diskutert.
Mi erfaring er også at dess eldre legar er, dess mindre triggerhappy er dei
etter å utgreia og behandla pasientar. Dei har levd lengre, sett fleire pasientforløp,
og sett kor viktig det er for det enkelte individ å læra seg til å leva med sjukdom, leva
med tanken på alt ikkje alltid er bra.
Utdanna medmenneske
Når det gjeld dei lettare psykiske lidingane, er det heller ikkje gitt at det er eit
problem at me “omdanner emosjonelle og relasjonelle krenkelser til diagnoser og
etterspørsel etter terapeuter”, slik Meland skriv.
Kan det ikkje tenkast at dagens psykologar, om enn i ufrivillig samrøre
med velmeinande handspåleggarar og skrønemakarane innan homeopati og
kvantemedisin, gjer ein vel så god jobb som gårsdagens prestar, sjamanar og kloke
koner? Folk har alltid hatt plager og ubehag i livet sitt, og vil alltid ha det. Er det
ikkje like greit at dei søkjer hjelp hjå eit profesjonelt utdanna medmenneske som har
verktøy bygd på forsking og erfaring, som at dei søkjer trøst hjå gud?
Det er uansett ikkje grunn til å frykta at Norge skal verta eit andeleg audeland.
Statistikk frå SSB og andre tyder på at rundt ein million nordmenn nyttar alternativ
behandling kvart år. Ifølge Dagens Næringsliv ringer me spåtenester for ein kvart
milliard i året. Bøkene til engleprinsessa vår har selt godt over 50 000 eksemplarer.
Det er lite som tyder på at den sekulære rasjonaliteten held nordmenn i eit jarngrep.
Det allmennreligiøse finst ikkje
Meland fortenar anerkjennelse for sitt insisterande fokus på toleranse og
samarbeid på tvers av religionar og sekularitet. Han begår imidlertid ei intellektuell
kortslutning når han ynskjer å fremja “det allmennreligiøse eller økumenisk
alternativ”. “Økumenisk” er eit omgrep dei fleste større oppslagsverk reknar som
eksklusivt kristent. Det handlar om samordning og tilnærming mellom dei ulike kristne
sektene for å få ei meir einheitleg kyrkje. Det har ingen ting med “allmennreligiøst” å
gjera.
Det er nettopp her problemet med religiøse privilegier ligg: Det finst ikkje noko
allmennreligiøst. Det er ikkje ein gong alle religiøse som trur på ein gud. Det finst eit
utal reglar, påbod, anmodningar, forslag og diktat i dei religiøse skriftene frå ulike
delar av verda. Svært mange av desse er gjensidig ekskluderande.
Meland overser dermed det grunnleggande problemet i debatten rundt
religiøse privilegier, t.d legar som reserverar seg mot å henvisa til abort: Mi tru er
ikkje viktigare enn andre si. Mine prinsipp og overbevisingar har ikkje meir vekt i
debatten enn andre sine. Dette likheitsprinsippet gjev ein umogeleg situasjon når
partane fører argumenta sine tilbake til ein ufeilbarig, ikkje etterprøvbar guddom som
ikkje tek imot ankesaker.
Kva majoriteten kan påtvinga minoritetar er eit av dei vanskelegaste spørsmål
i eit demokrati. Men skal ein få samfunnet til å fungera sit ein til slutt att med lover,
reglar og normer som ikkje er basert på religiøse diktat, men simpelthen på kva me
har blitt einige om som menneske. Norge har blitt ugjenkalleleg fleirkulturelt, og
potensialet for gnissingar og konflikter er større enn før. Den nøytrale, sekulære
offentlegheita er vår viktigaste felles møteplass. Den må bevarast.
I Bergens Tidende 13.02.13
Suspekt overtabloidisering av overlevelsestall for norske sykehus kan få stikk motsatt effekt av det vi ønsker
Sjefredaktør i nettavisen, Gunnar Stavrum, kommenterte her om dagen den foreløpige rapporten om overlevelsestall for norske sykehus. Det gjorde han i form av følgende twittermelding:
«Ikke få slag i Skien – og unngå innleggelse i Volda hvis du har livet kjært.»
Dette følger han opp med en bloggpost som åpner med følgende:
«Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen fortjener ros for å ha offentliggjort en liste som viser forskjellen mellom liv og død ved norske sykehus.»
Helseministeren får også skryt for å ha «lagt kortene på bordet«. Stavrum snakker som om dette er en konkluderende pokerhånd. I realiteten er det mer snakk om tarotkort.
Usikre tall
Selv med begrenset innsikt i det norske helsevesen, er det lett å komme opp med en god del grunner til å ta overlevelsestallene med en klype salt. Hva med pasienter behandlet på flere sykehus, hva med de som har flere sykdommer samtidig, hva med sjeldne situasjoner som svineinfluensaen, hva med funksjonsfordeling, og så videre.
At tallene er usikre er imidlertid ikke bare løs filosofering fra min side. Hovedpoenget med den aktuelle rapporten er ifølge forfatterne «å studere hvilke feilkilder som kan oppstå når vi bruker data fra sykehusenes administrative databaser som grunnlag.» De nåværende metodene for å måle overlevelse er med andre ord ikke ferdig utviklet. Stavrum har funnet seg en tilfeldig pinne og later som om det er en meterstokk. Jeg tviler ikke på at det er forskjeller mellom sykehusene, men de foreliggende tallene sier ikke nødvendigvis så mye om behandlingskvalitet. Det er nok å lese videre i rapporten.
Motsier forfatterne
Under den store, tydelige overskriften «Hva kan vi ikke bruke dataene til» er dette første setning:
«Overlevelsesindikatorene som presenteres her egner seg ikke for rangering av sykehusene.» (Rapportforfatterne har selv hevet ut ikke). Dette presiseres også klart og tydelig i sammendraget, i tilfelle stressede journalister i Nettavisen ikke har tid til å lese hele rapporten (ca 10 sider tekst pluss noen tabeller) innimellom alt det andre de rydder fremsiden for.
Stavrum er opptatt av at små sykehus generelt har dårlige resultater. I rapporten står det: «Det er verd å merke seg at de minste sykehusene rent tilfeldig lett kan havne høyt opp eller langt nede på listen.» Sykehusene må ha hatt minst tjue pasienter pr år med en gitt sykdom for å bli inkludert i statistikken, ellers ville tallene ha vært for små. Tjue er likevel ikke mye. To dødsfall fra eller til pr år gir et utslag på ti prosent, og dermed forskjellen på topp- eller bunn-plassering i Stavrums sykehusliga. To per år.
Hvis du har et par feite tyskere på bobil-tur som har gaflet i seg for mye bratwürst opp gjennom livet, tettet årene sine til med kolesterol, og får et hjerteinfarkt på overambisiøs fjelltur i Norge, så ryker altså sykehuset ditt til bånns. I rapporten brukes selvsagt mer raffinerte statistiske prinsipper enn enkel prosentregning, men prinsippet består. Små pasienttall gir store prosentutslag per pasient.
Liksom saklig
Også hvilke diagnosekoder man legger inn i sykehusets datasystem spiller inn. I denne saken fra Dagens Næringsliv fra 2009 vises det hvordan ulik kodepraksis kan slå ut:
”Landets mest kostnadseffektive sykehus, Sykehuset Telemark i Skien, har for eksempel en registrert komplikasjonsrate ved fødsler og keisersnitt som ligger 50 prosent over resten av landet. Det reflekterer trolig ikke realiteter, men er et utslag av en kodingspraksis”, ifølge professor Terje P. Hagen, tidligere leder i Forskningsprogram om ledelse og organisering i helsetjenesten (HORN). Hvis koding har så store utslag for kostnadseffektivitet, må vi anta at det også har målbare utslag for overlevelsestall.
I rapporten nevnes en rekke forbehold, men det hele oppsummeres best med denne setningen: «Det er heller ingen enkeltindikator som gir uttrykk for den generelle kvaliteten i komplekse organisasjoner som sykehus».
Stavrum kommer innpå dette i selve teksten, som er noe mer balansert. På et punkt nevner han «fallgruber» i tallene, og at de «har noen feilkilder». Men han kan ikke kjøpe seg saklig nøytralitet så billig. Twittermelding, overskrift, ingress, åpningssetning og uthevet sitat peker alle i én retning. Som journalist vet Stavrum utmerket godt hvilke tekstelementer som i hovedsak bestemmer hva leseren sitter igjen med etter å ha lest en artikkel. Det hjelper ikke å komme med forsiktige forbehold i fjerde avsnitt.
Nettavisen som journalistisk lettvekter
I skrivende stund handler fire av de seks toppsakene på Nettavisen om fotball. Den femte er en anmeldelse av en PC, og den sjette handler om politivold. Dette synes med andre ord ikke å være avisen for deg som ønsker å holde deg oppdatert på nyhetsbildet og få med deg hva som skjer ute i verden.
Blar vi litt nedover på forsiden av Nettavisen finner vi følgende gullkorn:
«Hva synes hun om porno? Mange menn ser porno. Hva synes egentlig jentene om det?»
«En ekte prinsesseklem: Sjekk hva verdens kongelige har gjort den siste uken.»
«Få Vi Menn til rekordpris i 18 uker!»
I rubrikken for mest leste saker ligger disse:
Hva synes hun om porno?
Verdens farligste veiarbeid
Se hva vi fant på internett!
Alle undersøkelser har feilkilder, og denne vurderingen av Nettavisen kan ha vært noe unyansert. Nettsider oppdateres hyppig, og kanskje var det en viktig fotballkamp som pågikk akkurat da jeg var innom og leste. Den ene overskriften jeg refererte viste seg å være en annonse, dog den lignet veldig på en artikkel. Hvis jeg faktisk ønsket å lese nyheter kunne jeg gått inn på menyvalget ”Nyheter” og dermed trolig sluppet alt kjendis- og pornofjaset.
Uønsket effekt
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har laget en grundig rapport som tar kompleksiteten på feltet på alvor. Med videre forskning og analyse kan slike tall potensielt bli et godt verktøy for sykehusene. Det er synd, men trolig uunngåelig, at den brukes slik den gjør.
Det er kanskje lett å la seg rive med når selv Helsedirektøren bruker språk som kan taes til inntekt for fotballserie-tolkningen av tallene, og Stavrum er langt fra den eneste som har misbrukt rapporten. Artikkelen til NRK er likevel langt unna den provoserende og fordummende fremstillingen til Stavrum. Slik han selv etter innfallsmetoden velger å hetse de mange hardtarbeidende ansatte ved Volda sykehus, får han selv finne seg i å bli brukt som syndebukk for den mer desperat tabloidiserende delen av pressen.
Man får ikke mer åpenhet eller bedre behandling av å misbruke forskning på denne måten. Det man oppnår er å sørge for at stadig flere helsearbeidere bruker stadig mer av arbeidstiden sin på å bekymre seg for hva de skal taste inn i datasystemet. Da blir statistikken fin, og de slipper kanskje trusler om å bli nedlagt, funksjonsvekkfordelt eller synergieffektivisert bort. Men det hjelper ikke pasientene.
Det er ikkje så farleg kor, når eller kvifor Hardangerlinja vert bygd. Det viktigaste er at den blir veldig, veldig dyr.
Monstermastene skal ikkje byggast for å føra fram straum. Dei er eigentleg gigantiske elektriske gjerde som skal halda troll inne i revira sine. Regjeringa har i generasjonar halde trolla sin eksistens hemmeleg, og kjem difor opp med alskens vikarierande grunnar for bygging.
Dette var plottet i den norske filmen “Trolljegeren” i fjor. Argumentasjonen frå både motstandarar og tilhengarar av master er omtrent like etteretteleg.
På den eine sida har ein dei som vil følgja Turistforeinings-leiar Kristin Krohn Devold inn i ein DNT-jihad og energieffektivisera oss tilbake til mellomkrigstida. På den andre sida dei som meiner mastene er så vakre teikn på sivilisasjon og framskritt at dei burde stå på flytebrygger midt i fjorden.
Fram og tilbake
Olje- og energiministeren har gjentekne gonger påstått at det er folk flest sin auka straumbruk som er årsak til forsyningsproblema, mens BKK sine eigen tal for dei siste ti-femtan åra viser at det er petroindustrien sin straumbruk som har auka overlegent mest.
Hyttefolket på Kvamskogen vil ha mastene langt inne på det urørte fjellet slik at dei ikkje skuggar for utsikta til skiheisane, samtidig som dei sjølve betalar titusenvis av kroner for å få innlagt vatn, kloakk og automatisk garasjeportopnar.
Og så lokalbefolkninga, som har tigga, trua og hestehandla seg fram til Hardangerbru. Dette er det største inngrepet i Hardangernaturen sidan industribygginga for hundre år sidan. Det er forståeleg at ein rundt lunsjborda i departementet ristar litt på hovudet over at mastene er så ille i samanlikning. Argument om ”lokal nytteverdi” held ikkje: Auka produksjons- og eksportkapasitet på dei enorme vasskraftverka i Indre Hardanger vil på sikt gje langt meir pengar til kommunane enn ei massiv auke i antal vogntog over Rv7 Hardangervidda. Det gjeld uansett kor mange fleire pølser som blir selde på Mix-kiosken i Eidfjord.
Regjeringa på si side har veksla mellom å snakka om kor skånsom og nøye terrengtilpassa linja er, til å spesialbevilga hundre millionar kroner for å hindra ein reiselivsapokalypse. Beløpet utgjer riktignok berre sju promille av den årlege produksjonen til reiselivsbransjen i Hordaland, men kanskje held det til å måla Hardangerbrua i kamuflasjefargar.
“Enøk!” svarar linjemotstandarane når det blir snakk om forsyningssikkerheit, og gløymer i farten at verda også vil trenga energi når olja tek slutt. Det teoretiske potensialet for offshore vindkraft i norske farvatn tilsvarar over hundre gonger dagens totale kraftproduksjon i Norge. Hordaland sine vassmagasin trengs som batteri for å lagra den ustadige krafta frå vindmøller. Det forutset ei mengd linjer mellom mølle og dam.
Elektrifisering
Uansett kor mange vindmøller og bergensheimar som kan ha nytte av linja i framtida, er det i fyrste omgang forsyninga til Troll-plattforma linja handlar om. Mange framstiller elektrifisering av sokkelen som meiningslaust. Her har både mastemotstandarar og BT på leiarplass svikta grovt på faktasjekkfronten.
Gasskraftverka som står ute på norske plattformar og lagar straum til drift, har ei verknadsgrad på rundt 30 prosent. Tilsvarande tal for kraftverka på Kårstø og Mongstad er rundt seksti prosent. Med andre ord får du nesten dobbelt så mykje straum med same mengde gass. Gasskraftverk i Europa er ikkje på langt nær så effektive som dei nye norske, men likevel betre enn dei som i dag står ute på plattformane. Klimagevinsten ved elektrifisering er udiskutabel.
Samtidig har Arbeidarpartiet fått det til å høyrast ut som om Grønlandsisen kjem til å smelta før jol om me ikkje får bygd “miljømastene” og elektrifisert sokkelen omgåande. Dette forsøket på å setja natur og klima opp mot kvarandre er syltynt. Statkraft har dei siste åra bygd gasskraftverk i Tyskland som er mange gonger så store som Kårstø/Mongstad, og slepp ut fleire hundre tusen tonn meir CO2. Hadde desse blitt bygd i Hordaland, hadde sokkelen vore ferdig elektrifisert for lengst, og Hardangerlinja hadde vore ei ikkje-sak.
Betaling
Det heile kokar ned til følgjande antiklimaks: Hardangerlinja er på ingen måte nødvendig, men på dei fleste måtar både fornuftig og ynskjeleg. Spørsmålet er om me skal ta oss råd til kabel.
Refrenget er då ofte omtrent slik: “Den rekninga må Statoil eller Statnett eller Statkraft eller Staten generelt ta!”. Desse personane synest å ha gløymt éin ting: Staten, det er oss. Om me betalar over straumrekninga, skattesetelen eller via litt mindre innskot frå Statoil til oljefondet er knekkande likegyldig. Det er me som betalar. Og det er då me kjem inn på ukomfortable sannheiter, for då må me sjå på oss sjølve.
Det norske folk er eit digert troll med fem millionar hovud som glefsar i seg alt det får fatt i. Me kjøpte augekosmetikk for 745 millionar (opp 67 prosent frå 2003). Me kjøpte hudpleieprodukt for 2,2 milliardar. Norske flyplassar ekspederar ti millionar fleire passasjerar enn for ti år sidan. Det har blitt 400 000 fleire bilar i landet berre sidan 2003. Me importerte i fjor klede for femten milliardar kroner.
Kina bygde i 2007 åleine kol- og gasskraftverk tilsvarande 250 Mongstad-anlegg, i vesentleg grad for å gje vestlege forbrukarar billege varer. Me har bidratt med å dobla importen vår frå 20 til 40 milliardar på berre fem år. Ingen kan kappspisa med oss. Me har skore hol i magen vår og blir aldri mette.
Sprekk
Kor på skalaen mellom samfunnsnyttig og sløseri sjøkabelen ligg, kan ein meina mykje om, men den blir oftast sett opp mot det viktigaste i liva våre. Skal ein snakka om sløsing, må ein sjå på heile spekteret av pengebruk i samfunnet. Når Stoltenberg snakkar om kabelmilliardar, blir han alvorleg og snakkar om pengar til barnehagar og eldreomsorg. Knapt éin gong i debatten har sjøkabel blitt sett opp mot, til dømes, dei 600 000 nye fjernsynsapparata me kjøpte i 2009, for totalt fire milliardar kroner.
Etter at SV har gjort miljømessig harakiri i regjeringa, er raringane i Dei Grøne og masekoppane i Naturvernforbundet omtrent dei einaste som vågar å ymta frampå om at nye plasmaskjermar ikkje er alt her i livet. Høgres Torbjørn Røe Isaksen sat nyleg i Dagsnytt 18 og smilte overbærande mens Framtida i våre hender prøver å forklara at me alle bur på same klode. Det blir noko Blekkulf-aktig over slikt prat, og Blekkulf er så nittitals. Han har ikkje eingong eiga nettside.
Fire milliardar for at ting skal sjå fint ut for turistane er sløsing. Fire milliardar på eit naturvernande, framtidsretta, klimasparande infrastrukturprosjekt kan óg vera sløsing. Alt kjem an på kva me ellers ville ha brukt pengane på. På enøk? På vindmøller? På sydenturar?
Det er meiningslaust å skjerma nokre fjellområde og sidearmar av Hardangerfjorden dersom me i resten av landet og verda turar fram som før. Då vil søppelberget veksa, jorda bli stadig varmare og sola skina stadig sterkare.
Og me veit alle kva som skjer med troll som får for mykje sol på seg.
Kjelder: Enova, SSB, Det nasjonale kinesiske statistikkbyrået, Elektrobransjen, HSH, BKK, Statkraft, Bellona, Avinor, Statnett.
Til de som er opptatt av turnustjenesten for leger i Norge
Turnustjenesten lider under en rekke problemer, noe mange av dere vil kjenne til. I teksten under er disse forsøkt oppsummert, og satt sammen med en appell til relevante beslutningstakere om å gjøre noe før tjenesten ramler helt sammen. De som forvalter tjenesten har brukt «fornekt og fortreng»-taktikken på problemet i snart ti år, og den nåværende krisen er et resultat av dette. Nå må noe skje. Alle oppfordres til å kopiere tekste undern (eller skrive sin egen versjon) og sende det til epostadressene som er listet opp nederst, samt alle andre kontakter og adresser du kan tenke på som er relevante. Det blir ingen fakkeltog av at medisinstudenter må vente på turnustjenesten sin, men ventelistene er kun symptomet på en rekke langt alvorligere problem, og de som sitter med ansvaret og kan gjøre noe med saken må gjøres oppmerksomme på dette.
Her er teksten:
Kjære beslutningstaker i helsevesenet
Turnustjenesten for leger har i flere tiår sikret hele landet legedekning, og gitt nyutdannede medisinere en trygg faglig forankring og en felles forståelse av det norske helsevesenet. Den er nå i ferd med å ramle fullstendig sammen. Denne krisen har vært underveis i snart ti år, men de ansvarlige i embedsverk og forvaltning har vist seg ute av stand til å avverge den. Vi ber deg innstendig om å bruke din innflytelse til å ta grep nå.
Problemene:
– Kapasiteten er sprengt. På tjue år har antall medisinstudenter i Norge økt fra 1100 til 3600, og norske medisinstudenter i utlandet er åttedoblet fra 300 til 2500. I tillegg har alle med medisinutdanning fra EØS-land rett til å melde seg på loddtrekningen der turnusplassene blir fordelt.
– Seks måneders venteliste har eksistert siden 2003, og utvidelse til ett år vil snart tvinge seg fram. Ved sist trekning var det over tusen påmeldte til 450 plasser. Ingen vet hvor mange av de vel 600 overflødige som søker om igjen ved neste trekning.
– For EØS-søkere er turnustjenesten en attraktiv jobb, men det har få konsekvenser for dem om de plutselig bestemmer seg for å gjøre noe annet. For flere helseforetak skaper det store personalproblemer hvert eneste år når turnusleger simpelthen ikke dukker opp. Absurd nok blir ofte norske studenter som står på ventelistene ansatt som vikarer i disse stillingen, men uten å få dette godkjent som turnustjeneste.
– Uavklarte forhold i regelverk og juss gjør at studenter med utdanning fra EØS for tiden kan jobbe som lege i Norge uten turnustjeneste (men de har likevel rett til turnusplass om de ønsker det), mens innenlandsstudenter er pliktige til å ta turnus før de får autorisasjon. Turnustjenestens funksjon som garantist for faglig kompetente leger med helhetlig kjennskap til det norske helsevesen er derfor i ferd med å bli undergravd.
– Det finnes ingen offisiell evaluering eller kvalitetskontroll av tjenesten. Det snakkes ikke høyt om det, men hvert år risikerer vi at uegnede, i verste fall farlige, leger får autorisasjon simpelthen fordi de forblir en økonomisk og administrativ belastning for helseforetaket dersom man underkjenner turnustjenesten deres.
Konsekvensene – private og samfunnsøkonomiske
Privat må mennesker i slutten av tyveårene sette livet på vent i to og et halvt år, både i forhold til partner, bolig, jobb og barn. Det siste er spesielt verdt å merke seg ettersom et klart flertall av medisinstudenter nå er kvinner. Står man på venteliste kan et tilbud om plass i motsatt ende av landet i teorien dukke opp når som helst.
Vel så viktige er imidlertid de samfunnsøkonomiske aspektene som er i spill. Det er legen som skriver ut sykemeldinger, bestiller MR-undersøkelser og vurderer om ambulansehelikopteret må rykke ut. Usikre og uerfarne leger er dyre leger. De er kanskje de dyreste offentlige ansatte som finnes i Norge, ettersom de i kraft av sin stilling kan utløse en kaskade av utgifter i andre deler av helsevesenet.
De som venter på turnusplass blir nesten uten unntak henvist til korte vikariater med såkalt Midlertidig lisens. Denne lisensen er begrenset ift. hvilke typer arbeid de kan utføre. Knapt noe av det de gjør er tellende for fremtidig spesialisering, og det tar dermed mye lengre tid før samfunnet kan gjøre seg nytte av deres tjenester som ferdige spesialister. De har ingen rett til veiledning eller oppfølging. Det har altså oppstått en underklasse av ansatte som reduserer effektiviteten og den faglige kvaliteten i helseforetakene.
Løsninger – på kort og lang sikt
Det overordnet viktigste for en turnuslege er å få behandle og følge opp innlagte pasienter over tid på en sengepost, samt å trenes opp til å takle nødsituasjoner i akuttmottak og på legevakt. Tradisjonelt har sykehus-delen av tjenesten foregått innen kirurgi og indremedisin. Landets indremedisinske og kirurgiske avdelinger, som det blir gradvis færre av pga. økt funksjonsfordeling og nedlegging av lokalsykehus, har imidlertid ikke lenger kapasitet til å ta imot og lære opp alle de nyutdannede.
Noe som er raskt gjennomførbart er å opprette plasser utenfor de tradisjonelle kirurgiske og indremedisinske avdelingene, men samtidig sørge for at de som har slik tjeneste får den nødvendige mengde erfaring fra akuttmottak og vakttjeneste, slik at de er i stand til å håndtere nødsituasjoner på lik linje med dagens turnusleger. Disse stillingene vil ikke koste nevneverdig mer enn de vikariatene nesten alle på venteliste har i dag. Dette er ikke nødvendigvis en ideéll løsning, og den trenger ikke være permanent. Den er imidlertid relativt ukontroversiell sammenlignet med alternativene, og den tar den verste brodden av noe som er i ferd med å bli et problem for hele helsevesenet.
Turnsutjenesten har vært utredet en rekke ganger de siste ti årene, alltid med samme problemstillinger og de samme løsningsforslagene. Alternativene har ligget på bordet lenge, men ingenting har blitt gjort; Turnustjenesten ligger i et komplisert område mellom medisinskfaglige, juridiske og politiske hensyn. Helsedirektoratet har så smått startet arbeidet med å utforme en fremtidig versjon av turnustjenesten, men dette ligger flere år frem i tid. Problemene er her nå. Jeg håper du kan bidra til å løse dem.
Takk for oppmerksomheten.
Epostadresser (klipp og lim!):
Relevante adresser i Helse- og omsorgsdepartementet:
postmottak@hod.dep.no, Ragnhild.Mathisen@hod.dep.no, Tone.Tofte@hod.dep.no, Robin.Martin.Kass@hod.dep.no, Bjorn.Erikstein@hod.dep.no, Tor.Am@hod.dep.no, inv@hod.dep.no
Epostadresse til Helse- og omsorgskomiteen:
helse-omsorg@stortinget.no, bent.hoie@stortinget.no, kjersti.toppe@stortinget.no, tore.hagebakken@stortinget.no, jorodd.asphjell@stortinget.no, laila.davoy@stortinget.no, jon-jeger.gasvatn@stortinget.no, geir-ketil.hansen@stortinget.no, are.helseth@stortinget.no, kari-kjonaas.kjos@stortinget.no, tove.knutsen@stortinget.no, sonja.mandt@stortinget.no, per-arne.olsen@stortinget.no, wenche.olsen@stortinget.no, sonja-irene.sjoli@stortinget.no, erna.solberg@stortinget.no
Fylkesleger:
postmottak@fmos.no, helsetilsynet@fmos.no, elisabeth.markhus@fmos.no, helsetilsynet@fmoa.no, petter.schou@fmoa.no, trond.lutnas@fmhe.no, helsetilsynet@fmop.no, kko@fmbu.no, sli@fmve.no, sta@fmte.no, elb@fmaa.no, kha@fmva.no, pal.iden@fmro.no, helga.arianson@fmho.no, pst@fmsf.no, christian.bjelke@fmmr.no, jan.vaage@fmst.no, JLE@fmno.no, col@fmtr.no, Karin.Straume@fmfi.no
Ulike medlemmer av styret i de regionale helseforetakene:
bjorg.henriksen@helse-sunnmore.no, ivar.gotaas@helsenr.no, panilsen@mimer.no, jandahle@tussa.com, bjorn.kaldhol@kaldhol.as
Bleidvin's Weblog 